Nationaltheatret, Torshovteatret: R.U.R. Rossums Universal-Roboter

Ikke overbevisende science fiction

Av Karel Čapek. Oversatt av Kristin Sofie Kilsti. I en versjon av Angelina Stojčevska
Regissør: Angelina Stojčevska
Komponist/lyddesigner: Gaute Tønder
Scenograf: Nia Damerell
Kostymedesigner: Ane Aasheim
Med blant andre: Herman Bernhoft, Janne Heltberg, Olav Waastad

God skuespiller-innsats til tross, den nye Torshovgjengen første sci-fi-oppsetning overbeviste ikke.

Om tre uker har den nye Torshovgjengen – Herman Bernhoft, Janne Heltberg Håkon Ramstad og Sigurd Myhre – Norgespremiere på sin andre sci-fi-forestilling, et stykke av den tyske dramatikeren Anja Hilling, «Nostalgi 2175» som hadde urpremiere i Hamburg i 2008.
For sin første sci-fi-oppsetning hadde gruppen valgt en nesten hundreår gammel framtidskomedie. «R.U.R./ Rossums Universal-Roboter»  av tsjekkiske Karel Čapek hadde urpremiere i 1921, men var hittil ikke blitt satt opp i Norge. Det som kanskje gjør at stykket fremdeles huskes den dag i dag, er at det er her vi for første gang møter ordet «robot», betegnelsen for de menneskeskapte automatene som, slik tittelen antyder, spiller en viktig rolle i «R.U.R.». Ordet er hentet fra det slaviske ordet for slit og pliktarbeid, robota, og ifølge Čapek var det ikke han selv, men  broren hans, som oppfant ordet.

Vil verden etter hvert bli overtatt av de menneskeskapte robotene? Det er stykkets høyst aktuelle tema, som Torshov-oppsetningen dessverre ikke lykkes å formidle. Regissør Angelina Stojčevska skriver i programmet at hun ikke «skjønte at det var et skikkelig dårlig manus før det var for sent». Og selv om Karel Čapek var en betydningsfull forfatter i sin tid, og faktisk er det fremdeles, var han ingen god dramatiker. Det har regissør Angelina Stojčevska helt rett i. Men hvorfor har hun da valgt å sette opp stykket?
Hun har tatt seg en del friheter med originalmanuskriptet, men langt fra å spisse og aktualisere det, har hun valgt å gi det en stilisert teatralsk form som langt fra å gjøre «R.U.R.» til bedre dramatikk, resulterte i en tre-timer lang og ganske likegyldig affære.
Jeg så forestillingen den aller siste kvelden og ensemblet på seks gjorde en heroisk innsats for å bringe liv i personene de skulle forestille. Liv Bernhoft Osa og Olav Waastad var roboter mens Herman Bernhoft, Sigurd Myhre og Håkon Ramstad var de tre mennene som driver jordens siste robotfabrikk på en øy i Stillehavet, og Janne Heltberg kvinnen som uventet dukker opp i deres liv. Bernhoft, Myhre og Ramstad hadde svært lite å spille på, og var så karakterløse at jeg en stund trodde de også var roboter som etter beste evne prøvde å etterligne mennesker! Janne Heltberg hadde heller ingen meningsfylte replikker, men hadde til gjengjeld fått i oppdrag stadig å drive nærmest akrobatisk gymnastikk. En imponerende innsats, men den utdypet overhodet ikke karakteren hun skulle fremstille. Olav Waastad var den ulykksalige roboten Marius som ender på skraphaugen – før han gjenoppstår når robotene overtar verden. Han var nok den som hadde mest å spille på, men det hjalp lite når han ikke hadde noen virkelig motspiller.

Selv om sci-fi-prosjektets første forestilling ikke overbeviste – hvilket regissøren dessverre må ta størsteparten av ansvaret for – er selve ideen spennende. Og jeg ser fram til neste premiere.

Publisert: 11.03.17 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!