home

Skuffende Tsjekhov-tolkning

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «Kirsebærhagen»

Av Anton Tsjekhov
Omsetjing: Kjell Helgheim i samarbeid med Ola E. Bø
Regissør: Johannes Holmen Dahl
Scenograf: Nia Damerell
Kostymedesignar: Anne Ledang Asheim
Musikalsk ansvarleg/komponist: Alf Lund Godbolt
I rollene: Gjertrud Jynge, Ola G. Furuseth, Eivin Nilsen Salthe, Eili Harboe, Kjersti Dalseide, Per Jansen, Kyrre Hellum, Geir Kvarme, Hilde Olausson, Vetle Bergan, Julie Moe Sandø, Jon Lockert Rohde

Jeg hadde store forventninger til Holmen Dahls tolkning av "Kirsebærhagen", men jeg ble skuffet: oppsetningen får ikke frem de mange karakterenes intrikate relasjoner - det særegne og engasjerende i Tsjekhovs dramatikk.

Det er underlig hvor forskjellig en forestilling kan oppleves: Det Norske Teatrets oppsetning av Tsjekhovs siste stykke, «Kirsebærhagen», er blitt mottatt med begeistrede ovasjoner av de aller fleste kritikere, men for meg ble den en skuffelse. Jeg hadde store forventninger: Tsjekhovs innsiktsfulle og samtidig gjenkjennelige menneskeskildringer har gjort ham til en av mine yndlingsdramatikere, og i en tid hvor regissører stadig tar seg store friheter med klassikere, har Johannes Holmen Dahls tekst-sentrerte tolkninger av både Sofokles’ «Antigone» og von Kleists «Den knuste krukka», gitt meg sterke opplevelser.
Jeg så derfor frem til at Holmen Dahl nå skulle gi utrykk for «Kirsebærhagen»s kompleksitet: På den ene siden den avslørende fremstillingen av et russisk samfunn på terskelen til revolusjonære omveltninger, på den andre en nær og tett skildring av typiske representanter for tidens ulike samfunnslag som Tsjekhov levendegjør ved å skildre deres forhold til hverandre.
Godt voksne medlemmer av en overklasse som aldri har løftet en finger og er helt avhengig av å ha tjenere, er Ljubóv (Gjertrud Jynge) og Gájev (Ola G. Furuseth), søsknene som til slutt må gi avkall på både godset og kirsebærhagen. Ungdommen er derimot innstilt på et samfunn i forandring, Ljubovs datter Anja (Eili Harboe) sier at nå «byrjar eit nytt liv» der hun «skal byrje å arbeide», og hun velger også å gifte seg under sin stand, med Trofimov (Kyrre Hellum), en revolusjonær ung student-intellektuell som var hennes avdøde lillebrors huslærer. For den eldgamle lakeien Firs (Per Jansen) er klassesamfunnet en selvfølge, mens den unge lakeien Jásja (Jon Lockert Rohde) vil til utlandet og søke et annet og bedre liv. Bondesønnen Lopákhin (Eivin Nilsen Salthe) har forlatt bondestanden, han er blitt en rik kjøpmann og representerer en ny samfunnsklasse. Mer uklare er guvernanten Charlotta (Hilde Olausson) som også er tryllekunstner, Ljubovs pleiedatter Várja (Kjersti Dalseide), kontoristen Jepikhódov (Vetle Bergan) og hushjelpen Dunjásja (Julie Moe Sandø), men de bidrar alle til å gi et interessant bilde av et samfunn som ikke lenger finnes.
Det er ikke lett å holde orden på stykkets store persongalleri og den enkeltes plass i fortellingen – her hadde Hanne Tømta i sin oppsetning på Nationaltheatret i 2017 funnet en glimrende løsning: forestillingen startet med at Espen Skjønberg som spilte Firs, presenterte oss for alle karakterene. På Det Norskes Hovudscene får vi ingen slik hjelp: Det blir ganske vanskelig å skjønne hvem som er hvem når de mange personene mer eller mindre uventet dukker opp, ikke minst fordi regissør Holmen Dahl og scenograf Nina Damerell ser helt bort fra Tsjekhovs realistiske sceneanvisninger. I stedet har de valgt å la handlingen utspille seg i et ganske nakent svart rom, der mørket brytes av utallige lyspærer som henger ned fra taket i lange tråder over hele scenen. Hva som er meningen med dette litt absurde scenebilde er ikke godt å si, og designer Anne Ledang Asheims outrerte fargerike kostymer gjør det ikke klarere.
Tsjekhovs skildring av et samfunn i oppløsning er uten tvil det som fungerer best i Holmen Dahls tolkning, godt støttet av samtlige skuespillerprestasjoner. Men slik jeg ser det, har forestillingen en stor svakhet: de realistiske og intrikate relasjonene karakterene imellom som gjør at stykket engasjerer den dag i dag, blir nærmest borte, scenene der samtlige påvirkes av hverandre blir altfor fragmentariske, med det resultat at de mange personene blir ganske en-dimensjonale.
Når Tsjekhovs realistiske interiør erstattes av en naken svart hovedscene, forsvinner også en dimensjon, fordi skuespillerne ofte henvender seg direkte til oss tilskuere, heller enn til hverandre. Det blir spesielt tydelig i den lange debatten mellom Ljubov og Trofimov der Gjertrud Jynge står midt på scenen, mens Kyrre Hellum befinner seg langt ute til høyre. Holmen Dahl ønsker kanskje å understreke den intellektuelle avstanden mellom dem, men ser ut til å glemme at de to snart skal stå hverandre svært nær, ettersom Ljubovs datter Anja slår seg sammen med Trofimov. Gjertrud Jynges uendelig lange, men vakre sangnummer i tredje akt, er i god revytradisjon rettet mot salen og ikke mot herregårdens festdeltakere, og det gjør egentlig Ljubóv langt mer selvsentrert enn Tsjekhov skildrer henne.
Det er synd at Holmen Dahl med ett så sterkt ensemble til rådighet i liten grad får frem karakterenes kompliserte psyke - Ljubovs menneskelige varme i kontrast til hennes totale mangel på virkelighetssans, Charlottas melankoli, Jepikhódovs uheldige personlighet eller Firs’ gammeldagse tilknytning til godets eiere.  Ett unntak her er Lopakhin, som i tråd med Tsjekhovs intensjoner, framstår som den mest empatiske, og dermed sympatiske av stykkets personer – et optimistisk varsel om et nytt Russland. En sterk tolkning av Eivin Nilsen Salthe.
Til tross for meget gode skuespillerprestasjoner, og en bevisst og sikkert gjennomtenkt sammensmeltning av regi og scenografi, er dessverre denne «Kirsebærhagen» langt fra den helthetlige opplevelsen Tsjekhovs stykke skal være.

Publisert: 02.02.20 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Kirsebærhagen

Kirsebærhagen

Oppsetningens meget spesielle scenografiske rom

Foto Erika Hebbert

Kirsebærhagen

Kirsebærhagen

Ljubov (Gjertrud Jynge) frir til tilskuerne med et langt og fint sangnummer

Foo Erika Hebbert

Kirsebærhagen

Kirsebærhagen

Lopakhin, glimrende tolket av Eivin Nilsen Salthe

Foto Erika Hebbert