home

Festival på det jevne

Kommentar

Den 13. Ibsenfestivalen er over. En kunstnerisk totalopplevelse: Théâtre Vidy-Lausannes oppsetning av Ibsenprisvinners Heiner Goebbels Eriratjaritjaka , og to glimrende forestillinger frembrakt av Nationaltheatret selv: Korsunovas’ Peer Gynt på Torshov og Norgespremieren på Arne Lygres Jeg forsvinner.  Men trenger disse kunstneriske høydepunktene en 14-dager lang festival?

Andre lands tolkninger av Ibsens dramatikk har vært noe av det mest interessante ved Ibsenfestivalene. Men i motsetning til tidligere år bød Ibsenfestivalen i år bare på tre utenlandske gjestespill. To på Nationaltheatret, og på Black Box Teater Nora, en ganske teksttro versjon av Et dukkehjem  av det kjente belgiske kompaniet tg STAN. Men kanskje Rimini Protokolls En folkefiende  også kan regnes som et slags gjestespill? Den gikk jo bare fire ganger.

Norske gjestespill var det flere av: Dramatikkfestivalen gjestet Malersalen med Fredrik Brattbergs Tilbakekomster som kort tid etter mottok den nasjonale Ibsenprisen, Teater Joker spilte Peer på en pall på Amfiscenen, Kåre Conradi framførte monologen Om Peer som hadde hatt premiere i Edinburgh i august, mens Juni Dahr tok opp fjorårets Hedda Gabler på Sæterhytten på Bygdøy.

Hvordan var så de to utenlandske gjestespillene? Herbert Fritsch, regissøren av Nora oder ein Puppenhaus, som ble spilt på Hovedscenen, er visstnok kjent som «komedie- og katastrofespesialist».  I hans versjon er Nora en outrert babydoll, Helmer, Krogstad og Dr. Rank, eller dr. Krank som han kalles her, grafser alle opp under skjørtene til Nora, mens fru Linde er blitt så sexgal at hun til og med kaster seg over Nora.

Spillestilen er stilisert og burlesk, og står i sterk kontrast til Ibsens replikker som framføres så å si ordrett. Skuespillerne imponerer med presist overspill, og hadde showet blitt kuttet ned til en time, kunne det ha vært en underholdende bagatell. Slik det var, ble det masete, jålete og kjedelig.

Den australske The Wild Duck var derimot noe så sjeldent som en vellykket aktualisering av Ibsens tekst. «Av Simon Stone, etter Henrik Ibsen», står det i programmet, og ved å påta seg det fulle og hele ansvar for å overføre Vildanden til våre dager, unngår Simon Stone anakronismene som norske regissører gjerne gjør seg skyldige i – som når de vil ha oss til å tro at Nora i dag ikke har nøkkelen til familiens postkasse!

Stone har tonet ned enkelte sider ved originalen: Gregers er ikke lenger så patetisk opptatt av å bekjempe livsløgnen, mens tenåringen Hedvig blir stykkets hovedperson,  en moderne jentunge, skildret med overbevisende innlevelse.

 I motsetning til de mange oppfinnsomme «dekonstruktørene»  makter virkelig Simon Stone å kaste nytt lys over Ibsens drama, og få det til å angå oss.Han lar den tragiske historien utspille seg i et glasshus, et vellykket symbolsk bilde på to skakkjørte familier. Og med Hedvigs selvmord, brister både glasshuset og lykke-illusjonen.

Mange vil kanskje ha savnet Ibsenstafetten der elever i videregående skoler over hele landet siden 1996 har laget egne, korte Ibsen-inspirerte forestillinger. Nationaltheatret arrangerte stafetten i samarbeid med Skien kommune: Først var det fylkesvise mønstringer , deretter en semifinale i Skien, og til slutt finalevisninger på Nationaltheatret.

Den kunstneriske kvaliteten var vekslende, for å si det mildt, men stafetten ga teaterengasjerte ungdommer anledning til å stifte bekjentskap med Ibsen på en annen og mer spennende måte.

I år nedla Skien kommune stafetten, visstnok av økonomiske grunner, en hendelse som har gått ganske upåaktet hen. Men Nationaltheatret har fortsatt Ibsenfestivalens ungdomssatsing med Teater Jokers mimeforestilling «Peer på  en pall der seks skuespillere med fysisk humor, presisjon og overskudd forteller hele Peer Gynts historie på 60 minutter. En morsom Ibsentolkning med et artig tegneseriespråk som nok har stor appell til yngre tilskuere.

Konklusjon: En middels spennende festival, som vanlig med både opp- og nedturer. Men i år – som for to år siden – må jeg spørre: Er det virkelig behov for en Ibsenfestival annet hvert år?

Denne kommentaren sto i Klassekampen torsdag 13. september

 

 

 

 

Publisert: 17.09.12 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!