home

Det Norske Teatret, Scene 3: L.I.F.E.G.O.E.S.O.N

En annerledes teateropplevelse

Av Rolf Kristian Larsen
Oversatt til nynorsk av Brynjulf Jung Tjønn
Regissør: Frank Kjosås
Komponist: Sandra Kolstad
Med Heidi Gjermundsen Broch, Frode Winther, Peiman Azispour, Joachim Rafaelsen og Ingeborg Sundrehagen Raustøl

Den litt rare tittelen til tross: Med «L.I.F.E.G.O.E.S.O.N.» viser Rolf Kristian Larsen seg å være en av de mest interessante nye stemmene på lenge.

Dramatikkens Hus har som oppgave å utvikle ny norsk dramatikk, og i fjor inngikk teatersjef Erik Ulfsby en avtale med huset om at Det Norske Teatret skulle sette opp syv nye teatertekster. Hittil har avtalen ført til fire urpremierer: Eirik Fauskes «Åstaddiktning» i februar 2017, og Ruth Lillegravens «Cally» i mars 2018. Først ute i høst var «Vår vesle» av Kristin Auestad Danielsen, og i forrige uke var det faktisk to debutanter på Scene 3: film- og teaterskuespiller Rolf Kristian Larsen debuterte som dramatiker, mens skuespiller Frank Kjosås debuterte som regissør. Og begge besto prøven med glans!
Rolf Kristian Larsen er en av de mest interessante nye stemmene på lenge. Han bryter med «virkelighetslitteraturen» og gir aldri inngående skildringer av egne personlige og private opplevelser. Det gjør nok heller ikke Eirik Fauske og Ruth Lillegraven – deres to forestillinger fikk jeg dessverre ikke sett– men de tok utgangspunkt i historiske hendelser. Rolf Kristian Larsen dikter fritt, og det er det ikke så ofte man opplever på scenen i dag.
Hovedpersonen i «L.I.F.E.G.O.E.S.O.N» er Brille, seksjonsleder i den kommunale forvaltningen. Hun har ikke hatt fravær på tyve år, to måneder og 27 dager, og vanligvis jobber hun helst litt overtid. Men den dagen stykket begynner, må hun gå tidligere enn hun pleier, for hun har en legetime. Og hun får den knusende beskjeden: Hun har kort tid igjen, og kommer snart til å dø av uhelbredelig hjernekreft.
Stykket er fortellingen om hvordan hun bestemmer seg for å leve sine siste dager i et fortvilet ønske om igjen å oppleve Livet slik hun nesten hadde glemt at det engang var. Vi følger henne gjennom en begivenhetsrik natt som begynner i baren der hun bestiller en hel flaske champagne, sjarmerer og blir sjarmert av en frimodig bartender som tar henne med på nattklubb… og snart møter hun en mann som vekker hennes lenge sovende seksualdrift.
I en nesten thriller-aktig form kommer samtidig litt etter litt sannheten om fortiden hennes fram… en dramatisk fortid som har gjort henne til den hun er blitt, og som hun nå ved dødens port gjør et desperat forsøk på å bryte med. Rolf Kristian Larsen har her valgt et uventet og spennende dramatisk uttrykk.
Som Brille gjør Heidi Gjermundsen Broch en fantastisk innsats - i åpningsscenene en grå og kjedelig byråkrat som så forvandler seg til en strålende, seksuelt lysten og livshungrig kvinne. Hun flørter med både Joachim Rafaelsen (bartenderen) og Peiman Azispour, riktig fornøyelig som Brilles kollega fra jobben. Men gjennom de lange tette samtalene med Frode Winther (Brilles avdøde ektemann) går Heidi Gjermundsen Broch i dybden, og portretterer en kvinne som martres av skyldfølelse – og tapt kjærlighet -, til hun i stykkets aller siste scene – fra et annet univers – synger en dyster sang om sin siste dag på jorden.
Joachim Rafaelsen er sjarmerende som barverten, og skikkelig beregnende og kynisk som kjæresten til Brilles datter (Ingeborg Sundrehagen Raustøl), en tungsindig ung kvinne som tydeligvis aldri har fått virkelig kontakt med sin mor.
Regien til Frank Kjosås ivaretar både alvoret i stykket og de mange vittige replikkene, og har sørget for en fin rytme uten dødpunkter. En annerledes teateropplevelse.

Publisert: 02.11.18 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene m fylles ut!
L.I.F.E.G.O.E.S.O.N

L.I.F.E.G.O.E.S.O.N

Kvinnen (Heidi Gjermundsen Broch) snakker med Mannen

Foto Dag Jenssen

L.I.F.E.G.O.E.S.O.N.

L.I.F.E.G.O.E.S.O.N.

Heidi Gjermundsen Broch gjør en fantastisk innsats i sin portrettering av kvinnen som har fått beskjed om at hun skal dø

Foto Dag Jenssen