Greit nok barneteater

Riksteatret: «Georgs magiske medisin»

Dramatisert av Morten Joachim
Sangtekster av Gunnar Eiriksson
Komponist og musikalsk ansvarlig: Espen Mauno og Gunnar Eiriksson
Regissør: Morten Joachim
Scenograf og kostymedesigner: Gjermund Andresen
Med Espen Mauno, Ulla Marie Broch, Ellen Andreassen og Kristian Winther
Riksteatret i samarbeid med Sogn og Fjordane Teater og Haugesund Teater

"Georgs magiske medisin" er ingen stor opplevelse, men greit nok teater, også for målgruppen, som er barn fra fem år. 

Teater for barn og unge er spesialfeltet til regissør og dramatiker Morten Joachim. Han debuterte som dramatiker i 2003 med en teaterversjon av «Georgs magiske medisin». Sammen med Cecilie Lundsholt etablerte han «Soria under Moria» barneteater i 2006. Tre av hans oppsetninger for barn og unge er blitt nominert til Heddaprisen, og for to av dem – «Doktor Proktors prompepulver» og «Jeg er Robin Hood» har han hatt ansvar for både regi og for manus.
15 år etter at han første gang dramatiserte Roald Dahls kjente barnebok, har Morten Joachim laget en ny sceneversjon av «Georgs magiske medisin», og ifølge Riksteatret er den «visstnok veldig annerledes». I årets utgave utspiller store deler av handlingen seg som sangtekster, og det blir dermed vanskeligere, ikke minst for den unge målgruppen, å følge utviklingen i replikkene. Men det er kanskje like greit, for her er mye som nok først og fremst skal more de voksne - som når Georg først beskriver den slemme bestemoren som «tyrannosaurus rex» og så som «tyrannosaurus heks», når heksen anbefaler Georg å spise «knutekål og grønne erter/Alt som gjør at rumpa fjerter» eller Georgs far slår fast at «Du skal aldri be om unnskyldning for å være et geni. Genier unnskylder seg aldri. Har du noen gang hørt meg si unnskyld til mor di?» 
Stort sett har Morten Joachim fulgt handlingen i boka, bortsett fra på et viktig og avgjørende punkt. Når Georg etter pause mislykkes i å gjenta suksessen med sin magiske medisin, og i stedet mikser sammen en dødelig gift, er det hos Roald Dahl den slemme bestemoren selv som tilraner seg koppen med medisinen, til Georgs og morens skrekk og gru, men til farens henrykkelse. Det er kanskje derfor Morten Joachim lar det være Georgs far som gir henne den, og til og med sier «drikk den mens den er god og varm», og dermed med vitende og vilje tar livet av bestemoren. Det gjør slutten ganske ubehagelig, for selv om Bestemoren i Ulla Marie Brochs groteske skikkelse, er temmelig ekkel, er hun tross alt et menneske, og det er noe som skurrer når hele oppsetningen slutter med at først eksploderer den storvokste hønen, så skrumper den store grisen så meget at Georgs mor sluker den hel, og til slutt blir bestemoren så liten at hun blir borte… Til alles tilfredshet, her som hos Roald Dahl.
Bestemorens forsvinning har nok større virkning på scenen enn i boken. Mine to med-seere på henholdsvis seks og åtte år, mislikte begge to slutten, «den var trist» sa de. For øvrig syntes de forestillingen var «bra», men den vakte ingen virkelig begeistring kroppsspråket deres gjennom oppsetningen vitnet om det. Årsaken er blant annet at Morten Joachims valg av teaterspråk ikke i tilstrekkelig grad henvender seg til målgruppen. Jeg har allerede nevnt de voksne ordspillene og vitsene, men selve hovedproblemet er at vi aldri virkelig blir ført inn i Georgs verden. Espen Mauno er sjarmerende som Georg, men han er langt fra Roald Dahls åtte-åring. Gjermund Andresens scenografi er oppfinnsom, men den overbeviser ikke om at Georg har rett når han åpner med å si: «mitt navn e Georg, og no e dåkker på besøk hos mæ. Og det e en rimelig spesiell plass, det e en ekte bondegård!» Ganske usannsynlig er det også når Ellen Andreassen og Kristian Winther fra å være Georgs foreldre, brått skal være sauer.
Verken dramatiseringen eller regien av «Georgs magiske medisin» er altså helt vellykket, og den går heller ikke helt hjem hos målgruppen, «barn fra fem år». Nå skal Riksteatret i seks måneder fremover reise hele landet rundt med forestillingen, selv om oppsetningen ikke er noen stor teateropplevelse, er den grei nok, og skulle den føre til fornyet interesse for selve boken, og for Roald Dahls forfatterskap generelt, er det iallfall et pluss.

Publisert: 09.10.18 av IdaLou Larsen