Tro det eller ei
En skrøne om kjærligheten
Av Stephen Simons
Omsetjing: Ola E. Bø
Regissør: Erik Ulfsby
Scenograf og kostymedesignar: Mia Runningen
Musikar: Ståle Sletner
Med Marie Blokhus og Bjørn Floberg
Hadde det ikke vært for de to skuespillernes glimrende tolkninger, ville nok ikke "Heisenberg"s kjærlighetshistorie overbevist oss.
Jeg så «Heisenberg» tirsdag 21. november, og selv om oppsetningen ikke er av de som har fått mest presseomtale, var det fullt hus på Scene 3. Publikum moret seg, og hilste til slutt Marie Blokhus og Bjørn Floberg med velfortjent stående applaus.
Scene 3 er naken, bortsett fra seks lysende glassbokser og et piano bakerst på scenen. Når forestillingen begynner, sitter 72 år gamle Alex Priest (Bjørn Floberg) på en av glassboksene, mens 39 år gamle Georgie Burns (Marie Blokhus) tripper rundt ham, roper og skriker, og ser ut til virkelig å være i affekt. Etter hvert kommer det fram at de befinner seg på en jernbanestasjon, der Alex Priest satt intetanende på en benk, da Georgie plutselig dukket opp og kysset ham i nakken, enda hun aldri hadde sett ham før. Hvorfor hun gjorde det, får vi aldri vite, men aldersforskjellen til tross, innleder dette kysset et kjærlighetsforhold som forandrer dem begge. Gjennom seks scener blir vi vitner til hvordan han – en ensom, innesluttet slakter med butikken sin som eneste livsgrunnlag, langsomt åpner seg mot en kvinne som nesten mot hans vilje trekker ham inn i et vellykket seksuelt forhold. Og til at hun, som muligens har satt i gang hele historien utfra økonomiske motiver, kanskje for første gang i sitt liv virkelig bryr seg om et annet menneske.
Tittelen spiller på fysikeren Heisenbergs «usikkerhetsprinsipp» som Stephens, slik jeg oppfatter ham, bruker for å vise at det ikke er mulig å forutse menneskelig atferd – i dette tilfelle den ganske usannsynlige kjærlighetshistorien mellom Alex og Georgie.
Stykket stiller store krav til de to rolleinnehaverne: på halvannen time, og gjennom ofte ganske intetsigende replikkvekslinger, spesielt i første halvdel, skal vi bli overbevist både om at Georgie tenner erotisk på en gammel slakter som kunne vært faren hennes, og om at han forelsker seg i et ganske hysterisk utagerende og beregnende kvinnemenneske. Og det klarer de!
Britiske Simon Stephens er en meget produktiv dramatiker – siden 1997 har han ikke bare skrevet en rekke nye stykker, han har også oversatt Jon Fosses «Eg er vinden» og laget nye versjoner av Ibsens «Et dukkehjem» og Brechts «Tolvskillings-opera». Her hjemme hadde hans dramatisering av Mark Haddons roman, «Det merkelege som hende med hunden den natta», premiere i 2012 på Det Norske Teatret, og den går fremdeles går for fulle hus.
Bjørn Floberg må ha sans for Stephens’ dramatikk, på Nationaltheatret i fjor debuterte han som regissør for «Motortown», en litt forvirrende skildring av en skakkjørt draps-mann, og i år spiller han altså den ene hovedrollen i Simons’ «Heisenberg». Forestillingen hadde premiere 3. november, årets siste er 7. desember. Men ifølge teatrets hjemmeside skal den opp igjen 3. april, og spilles åtte ganger fram til 15. mai.
Jeg ble ikke nevneverdig engasjert av stykket, men jeg i ble imponert over de to skuespillernes prestasjoner! Ingen tvil om at «Heisenberg» er deres, ikke Simon Stephens’ aften.
Din kommentar:
"Heisenberg"
Alex Priest (Bjørn Floberg) og Georgie Burns (Marie Blokhus)
Foto Erika Hebbert