Noréns evige familiekrangel
Av Lars Norén, oversatt av Arne Lygre
Regissør: Kjersti Horn
Scenograf, kostymedesign og videokonsept: Sven Haraldsson
Videofotograf: Gabba
Med: Terje Strømdahl, Ellen Horn, Glenn André Kaada, Emil Johnsen og Frøydis Armand
Oppsiktsvekkende gode skuespillerprestasjoner, gjennomført regi, men lite engasjerende tekst.
For to år siden hadde Nationaltheatret stor publikums- og kritikersuksess med «Natten er dagens mor», det første av Lars Noréns delvis selvbiografiske stykker. I år setter teatret opp «Kaos er nabo til Gud», begge oppsetningene i regi av Kjersti Horn.
Igjen møter vi far, mor og to sønner. Denne gangen har de riktignok andre navn enn i den første teksten, de er også ti år eldre, og faren skal nå selge det nedslitte hotellet der begge stykkene utspiller seg. K
Kjersti Horn har med seg de samme skuespillerne som for to år siden, og understreker at regi-arbeidet har vært lettere fordi «alle kjente karakterene så godt fra før av». Allerede den gangen benyttet hun en kameramann på scenen, og projiserte videoer med nærbilder av skuespillerne, hvilket gjorde det mulig for publikum å følge mimikk og ansiktsuttrykk. Denne gangen går hun er langt skritt videre: hele forestillingen formidles på video, projisert på to store plastduker, og vi følger kameramannen mens han vandrer på scenen og fotograferer skuespillerne.
Et øyeblikk trodde jeg at det jeg så var en film-utgave av stykket, men litt etter litt gikk det opp for meg at skuespillerne faktisk spilte rollene sine på scenen bak forhenget. Videoene gir større nærhet til skuespillernes mer enn imponerende og beundringsverdige tolkning av Noréns karakterer. Jeg ble likevel ikke helt betatt: For meg fratar videoene teatret dets særegne magi: Det jeg så, kunne prinsipielt like gjerne vært en litt spesiell tv- eller filminnspilling.
I likhet med «Natten er dagens mor», har «Kaos er nabo til Gud» ingen «handling» i ordets klassiske betydning. Det tre timer lange stykket utspiller seg en sen høstkveld i 1961, og varer nesten til dagen gryr. For første gang på mange måneder er familien fire medlemmer samlet. Den døende kreftsyke moren, og den schizofrene Rick, Lars Noréns alter ego, har fått helgepermisjon fra hvert sitt sykehus, og den eldste sønnen Frank, tydeligvis en bedrager og småforbryter, har kjørt dem hjem til den alkoholiserte faren, en feig livsløgner som sniker seg unna alt han finner ubehagelig, han besøker for eksempel verken kona eller sønnen på sykehuset.
Stykket består av stadig gjentatte, ganske utmattende konfrontasjoner mellom de fire familiemedlemmene, og også denne gangen har Kjersti Horn valgt å la sammenstøtene være voldsomme helt fra starten av. Ingen tvil om at oppsetningen er til minste detalj gjennomført og bevisst. Skuespillerne gjør en helt fantastiske innsats, som ikke forbausende utløste ellevill begeistring hos publikum.
Noréns skildring av den mislykte familien er presis og troverdig. For meg blir problemet at jeg ikke får vite noe særlig mer om disse menneskene enn at de ikke kan la være å krangle når de møtes. Hvorfor familieforholdene har gjort dem til livstapere, sies det ingenting om. Dermed opplever jeg dette som langtekkelige og kjedelige konflikter mellom fullstendig likegyldige og uinteressante personer som snakker og snakker uten noensinne å engasjere eller berøre meg.
Ingen tvil om at Kjersti Horns oppsetning er til minste detalj gjennomført og bevisst. Skuespillerne gjør en helt fantastiske innsats, som ikke forbausende utløste ellevill begeistring hos publikum.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen tirsdag 2. mai 2017
Din kommentar:
Kaos er nabo til Gud
Frank (Glenn André Kaada) sammen med sin far (Terje Strømdahl)
Foto Øyvind Eide