home

En Borkman av vår tid

Rogaland Teater, Hovedscenen:" John Gabriel Borkman"

Regi: Kjetil Bang-Hansen Scenografi: John-Kristian Alsaker Med Svein Harry Schöttker Hauge, Mette Arnstad, Kristin Kajander, Audun Sandem m.fl.

På Rogaland Teater har Kjetil Bang-Hansen signert en severdig, kanskje kontroversiell, tolkning av «John Gabriel Borkman»-

I 2004 laget tyske Sebastian Hartmann en innsiktsfull «regiteater»-tolkning av «John Gabriel Borkman» på Nationaltheatret, mens Trøndelag Teater i vår satte opp en velspilt, men tradisjonell versjon av stykket. Nå har Rogaland Teater valgt å åpne høstsesongen med dramaet om den stormannsgale banksjefen som misbruker sine kunders tillit, må sone en fengselsstraff på fem år, og har tilbrakt de siste åtte årene i frivillig «fangenskap» i sitt eget hjem.

Ibsen var 68 år da han skrev «John Gabriel Borkman». Det ble hans nest siste stykke, og det er noe selvopplevd ved hans intense skildring av banksjefen som uten hemninger har fulgt sitt «kall», uansett hva det måtte koste hans nærmeste. Stykket hovedpersoner, John Gabriel Borkman og de to kvinnene han sviktet i sitt grenseløse maktbegjær, er tre mennesker som har lagt det meste av livet bak seg, det er fortiden alle deres heftige møter dreier seg om. De har et siste patetisk håp om at de skal kunne bruke ungdommen – husets sønn Erhart – til å realisere egne drømmer, men der er de dømt til å mislykkes.

Med Kjetil Bang-Hansen som regissør ventet jeg meg en elegant og utvilsomt severdig oppsetning. I stedet fikk vi en på mange måter ny og overraskende tolkning. Kjetil Bang-Hansen har ikke på noen måte forsøkt seg på «regiteater», det være seg minimalistisk (Eirik Stubø) eller maksimalistisk (Sebastian Hartmann), han har rett og slett årvåkent og intenst arbeidet seg inn i Ibsens tekst, «oversatt« den til moderne norsk, og skåret drastisk ned i stykkets mange omstendelige og lett gammelmodige utlegninger. I programmet forklarer han at «vi må respektere vår egen tid like mye som vi respekterer Ibsens. Det vil si at i utgangspunktet er originalteksten, men den krever at vi spør oss selv hva stykket sier oss i dag. Vi skal formidle vår egen opplevelse av teksten, og det betyr å oppdage skuespillet på ny, her og nå. (…) Når det gjelder selve språket, har det forandret seg så mye siden Ibsens tid at en justering er nødvendig».

Resultatet er forbløffende. For første gang blir det for eksempel enkelt å forstå de kompliserte omstendighetene som har ført til Borkmans fall, og personene blir langt mer profilerte enn jeg før har opplevd dem. De uttaler seg så klart og direkte at jeg gang på gang grep meg i å tenke at her måtte Bang-Hansen ha hadde diktet litt om på originalen. Men da jeg oppsøkte Ibsens egen tekst, stemte alle replikkene. Når teksten er befridd for sin gammelmodige setningsbygging, står  den fram like ny og moderne som i utenlandske oversettelser.

Kjetil Bang-Hansen har også nærmest halvert stykkets omfang. Resultatet er en mer utvendig teatralsk scenefortelling. Grepet kan naturligvis diskuteres. Enkelte vil savne originalens langsomme rytme, andre vil kanskje bli forskrekket over at Ibsen kunne være så melodramatisk, mens andre, jeg er en av dem, vil glede seg over en ytterst velspilt oppsetning med en feiende flott rytme, og glede seg over å oppleve Ibsen som en samtidig.

Svein Harry Schöttker Hauge er en spennende skuespiller, og har her fått den rette utfordringen. Han er en praktfull John Gabriel Borkman, en urkraft av en mann, en selvrettferdig, selvopptatt visjonær med en vanvittig evne til selvbedrag paret med en ubendig maktlyst og et voldsomt temperament. En strålende prestasjon. Som hans hustru Gunhild er Mette Arnstad bitter, nevrotisk og hevnlysten, mens hennes søster Ella, Borkmans egentlige kjærlighet, i Kristin Kajanders skikkelse er like selvopptatt og fanget i sin egen virkelighetsoppfatning som de to andre. Her er det ikke lett å ha forståelse for, enn si medlidenhet med, den eldre generasjon. Erlend Sandem er en utmerket Erhart mens Øystein Martinsens skaper en nyansert Folldal, Ragnhild A. Mønnes (Fanny Wilton) er full av fandenivoldsk livsoverskudd og Stine Oliversen (Frida) av ungdommelig ynde. Det mest minimalistiske er John Kristian Alsakers tidløse og effektive scenografi som understreker forestillingens rytme.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen onsdag 2. september

Publisert: 08.09.09 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (1):

Tom hansen08.10.09 23:53
Med et så minimalistisk fysisk arrangement som denne forestillingen har, krever det enormt av skuespillernes evne til å virke troverdige. I en scene står borkman mot den sorte bakveggen og prater om noe dramatisk som burde anngå oss. Det er teatralt kompromissløst, ok, men det er også radioteater og ikke radioteater 2009, men 1980. Det er stivt, konservativt og konvensjonelt og moderniteten, som du mener å ha sett, finnes kanskje i den asketiske scenografien. Dette er stivt og ulevd og dørgelig kjedelig. En av de mest uinspirerte bang-hansen forestillingene jeg har sett. Det hele blir bare en intellektuell øvelse.
John Gabriel Borkman

John Gabriel Borkman

Svein Harry Schöttker og Kristin Kajander

Foto Marie von Krogh

John Gabriel Borkman

John Gabriel Borkman

Mette Arnstad og Kristin Kajander

Foto Marie von Krogh

John Gabriel Borkman

John Gabriel Borkman

Svein Harry Schöttker Hauge og Kristin Kajander

Foto Marie von Krogh