Diva i nazityskland
Manus: Øyvind Osmo Eriksen og Elsa Aanensen Regi, musikk og film: Øyvind Osmo Eriksen Scenografi: Bjørn Tumyr Med Elsa Aanensen og Halvor Lillesund
Under krigen var norske Kirsten Heiberg berømt tysk filmstjerne. I dag har Norge glemt henne.
I Glamour for Goebbels retter skuespiller Elsa Aanensen og regissør Øyvind Osmo Eriksen søkelyset på en norsk kvinne som underlig nok nærmest er glemt i dag. Kirsten Heiberg var født i 1907. Hun drømte om å bli skuespiller, og debuterte i 1929 på Den Nationale Scene i Bergen. Hun reiste til Oslo der hun takket være sitt sangtalent og sin scenesjarm spilte i en rekke operetter, revyer og lystspill, og i 1934 filmdebuterte hun i Syndere i sommersol. Snart ble hun hentet til svensk film av Gösta Ekman, og i 1937 befant hun seg i Østerrike, der hun spilte i en operette som var spesialskrevet for henne. I Wien traff hun filmkomponisten Franz Grothe. De giftet seg i Oslo, og bosatte seg i Berlin.
Kirsten Heiberg fikk sitt gjennombrudd i tysk film i 1938, og var en stor stjerne i tysk musikkfilm fram til 1945. Hun spilte inn 13 filmer, flere av dem propagandafilmer. Hennes mann hadde siden 1933 vært medlem av nazipartiet NSDAP, og gjennom sitt ekteskap var hun tysk statsborger, men hun skal aldri ha meldt seg inn i partiet, og i to år fikk hun forbud av Goebbels mot å opptre på scenen. Filme fikk hun fortsette med.
Etter krigen ble hun skilt fra Franz Grothe som dro til Hollywood. Selv vendte hun hjem til Norge der hennes fortid gjorde det vanskelig for henne å etablere seg. Men Leif Juster hjalp henne, og i 1952 ble hun ansatt på Trøndelag Teater, til tross for at nettopp dette teatret var blitt hardt rammet av krigen: I 1942 var teatersjef Henry Gleditsch blitt henrettet av tyskerne, og hans enke jobbet fremdeles på teatret.
Heiberg ble åtte år i Trondheim, og flyttet så tilbake til Oslo, der hun hadde en rekke småjobber, blant annet en liten rolle som «fallen kvinne» i Nils Müllers film Broder Gabrielsen. Hun døde ensom i 1976.
Så vidt vites, er det ikke skrevet noen biografi over Kirsten Heiberg, og Aanensen og Osmo Eriksen har bygget sin monolog på flere – ganske intetsigende - intervjuer med skuespilleren. De har flettet inn en rekke av sangnumrene hennes som Elsa Aanensen framfører med sjarm og talent, og lyd- og filmopptak gir forestillingen et autentisk preg. Det gjør også den lette tidstypiske musikken, meget godt framført av Halvor Lillesund, som også er et viktig nærvær i forestillingen.
Glamour for Goebbels gir et finstemt impresjonistisk bilde av et livsløp i en svunnen tid, men lever likevel ikke helt opp til tittelen. Elsa Aanensen skriver selv at «forestillingen drøfter Kirsten Heibergs valg, og forsker i konsekvensene og erkjennelsen av dette valget», men her skuffer oppsetningen. ortsett fra et par intervjusitater om de praktiske problemene krigen fører med seg, består for eksempel krigsårene bare av fire-fem kjærlighetssanger, som riktignok blir avbrutt av flylarm og bomber.
Denne fremstillingen styrker bildet av Kirsten Heiberg som en innskrenket, følelseskald, selvsentrert diva, en skuespiller som utelukkende er opptatt av egen karriere, og ikke skjønner noe av det som skjer i verden omkring henne. Det er kanskje en korrekt karakterskildring, men en så beinhard kritikk burde være bedre underbygd.
Forestillingen hadde urpremiere i Haugesund under fjorårets filmfestival, og er altså laget for en annen scene. Det er kanskje forklaringen på at lyden under Oslo-premieren var langt fra perfekt, og at bakgrunnsteppet, spesielt i den første halvtimen, bølget så voldsomt at det til tider var umulig å følge med i den forklarende teksten. Men Glamour for Goebbels har en særegen sjarm, og et stort pluss: Den gir lyst til å vite mer både om Kirsten Heiberg selv, og om miljøene omkring henne.
Denen anmeldelsen sto i Klassekampen 18. mai
Din kommentar:
Elsa Aanensen spiller Kirsten Heiberg
Foto Øyvind Osmo Eriksen