Klimakrisen som trash-opera
Musikk: Julian Skar Tekst og regi: Maria Tryti Vennerød Scenografi: Christina Lindgren Med Charlotte Lund Sager, Ingvild Storhaug, Kjell Tore Innervik, Marita Vårdal Igelkjønn
En vittig tekst, en glimrende sanger, men en dessverre litt for anstrengende trashopera om klimakrisen.
«Fanfaronner», fransk for skrytepaver, er navnet sopran Charlotte Lund Sager, mezzosopran Ingvild Storhaug og pianist Marita Vårdal Igelkjønn har gitt ensemblet de stiftet i 2007. Tidligere har de laget forestillingen «Fanfaronnene og den dumme, dumme kjærligheten» der de presenterte tyske og norske cabaretsanger. Til Universitas forteller de at da de besøkte Svalbard, ble de «inspirert av islandskapet, og begynte å fabulere om å lage en opera for ungdom, med global oppvarming og klimakrise som tema». Opprinnelig var planen å lage en skolekonsert, men så tente Maria Tryti Vennerød på ideen, og skrev manus til operaparodien Kok, som gjennom Den kulturelle skolesekken nå tilbys elever i Oslo og i Sogn og Fjordane.
Skyt pianisten var Koks arbeidstittel, og pianisten (Marita Vårdal Igelkjønn) står sentralt i forestillingen, om ikke i historien. I åpningsscenen ser vi bare den unge pianisten, resten ligger i mørket. Han minner om den unge Mozart der han ulastelig antrukket slår noen akkorder, og vekker til live tre underlige skikkelser i enda underligere laboratorium: En professor i hvit frakk, selve legemliggjørelsen av den gale vitenskapsmannen, og hans to unge medhjelpere i gule uniformer, den vakre lyse Rigmor, og den mørke sjarmøren Ragnar. Vi får raskt forståelsen av at temperaturen på kloden stiger mot kokepunktet. Rigmor og Ragnar begir seg ut på en farefylt ferd mot Nordpolen, der finnes nemlig redningen, «termostaten» som kan slå av temperaturen. Men makter vi selvopptatte mennesker å glemme oss selv og våre små problemer lenge nok til å redde verdenen fra klimakrisen, spør Kok.
Slik hun i 2007 gjorde med Gokk på Sogn og Fjordane Teater, har Maria Tryti Vennerød også denne gangen regissert sin egen tekst. Den parodiske overspillformen hun har valgt, gjør at satiren over vår menneskelige selvopptatthet treffer dårlig, og de mange barokke påfunnene blir anstrengende i lengden. Grunntonen i oppsetningen gir inntrykk av at ensemblet på scenen har hatt det riktig morsomt underveis. Spørsmålet er om publikum vil ha det like morsomt.
Din kommentar: