home

Forvirringens tid?

Det Norske Teatret, Scene 2: «Lear»

Etter William Shakespeare
Omarbeidd av Tatu Hämäläinen med utgangspunkt i ei omsetjing av «King Lear» av Edvard Hoem
Regissør Tatu Hämäläinen
Scenograf og lysdesignar: Chrisander Brun
Komponist: Ingvild Langgård
Med Håkon Ramstad, Ane Dahl Torp, Nils Jørgen Kaalstad, Morten Svartveit, Marianne Krogh, Bartek Kaminski, Judy Nyambura Karanja, Hilde Riise, Kaia Varjord, Elisabeth Sand

Regissør Tatu Hämäläinens personlige tolkning av «Kong Lear» er både skuffende og forvirrende.

Det er ikke lett å være en gammel dame på over 80 når man skal anmelde Det Norske Teatrets tolkning av Shakespeare-klassikeren «Kong Lear» - det er jo alderdommens svakheter som skal være hovedtema. Bernard Shaw mente at «ingen vil noensinne kunne skrive en bedre tragedie enn Kong Lear», men alle de krevende familiære og politiske forviklingene gjør handlingen vanskelig å fastholde, og stykket er ikke er ett av mine Shakespeare-favoritter.
I 2013 sto Stein Winge for en tolkning som «langt på vei maktet å gi de mange kompliserte intrigene en konsekvent og forståelig form». Det gjør ikke Tatu Hämäläinens oppsetning, snarere tvert imot. Ifølge presentasjonen på teatrets hjemmeside, ønsker han å ta for seg aldring, og ser stykket som «eit bilde på det å bli gamal og kva for følgjer det kan få … å bli sett til side som følgje av alder kan vere uuthaldeleg» - et utvilsomt interessant perspektiv som dessverre forsvinner i en rotete og dårlig gjennomtenkt oppsetning.

Han har kortet ned teksten, forenklet intrigen og sløyfet flere personer – i og for seg et godt utgangspunkt. Åpningsscenen der Lear (Håkon Ramstad) ber døtrene si hvilken av dem som elsker ham høyest, for dermed å arve den største delen av kongeriket, følger Shakespeare og er grei nok. Selv om det er litt pussig, godtar vi at datteren Regan her er en kraftig kar med skjegg som har tatt kjole over olabuksene (Nils Jørgen Kaalstad). Etter hvert blir kjønnsforvirringen total, og snart går forestillingen helt amok. Fire kvinner (Kaia Varjord, Elisabeth Sand, Hildegunn Riise og Marianne Krogh) inntar scenen: Marianne Krogh (Gloucester) viser seg å være far til Edmund (Morten Svartveit), de tre andre er det ikke lett å holde fra hverandre, men to av dem (Kaia Varjord og Elisabeth Sand) er visstnok døtrenes ektemenn, mens Hildegunn Riise er Lears venn (jarlen av Kent). De løper alle rundt på scenen og roper og skriker, og det er omtrent umulig å høre hva de sier. Når de ikke skriker, er diksjonen deres elendig – slik den ofte blir når utenlandske regissører har ansvaret. Her må jeg innrømme at jeg var totalt ute av stand til å følge med i det som skjedde, med det resultat at jeg hadde problemer med å holde øynene oppe.

Når Lear havner ute på heden og blir oppslukt av enorme mengder tåke, mens stormen uler, skriker han enda høyere. Slik jeg oppfatter hans atferd, er den tilpasset omstendighetene, og ingenting tyder på at han holder å bli senil eller dement … men så er det jo også umulig å forstå hva han sier. Heldigvis kommer Edmund og Regan, de to mannlige skuespillerne som er de eneste med brukbar diksjon, og snart river Regan øynene ut av Gloucester som faller død om. I løpet av kort tid har de fire andre (Edmund, Regan, Goneril og mannen hennes) etter blodige slagsmål også tatt livet av hverandre, og Lears beste venn, Narren (Bartek Kaminski), kommer med en svær bøtte og heller enda mer blod over dem. Så ankommer Cordelia med en liten hær, og Lear forsvinner ut av scenen, etter å ha fortalt at han er «gammal og dum». 

Hvordan dette kaotiske dramaet skulle kunne oppfylle Tatu Hämäläinens prosjekt om å si noe interessant og aktuelt om alderdommen, fatter jeg ikke. Men som Wikipedia skriver, så «gjenspeiler moderne Shakespeare-oppsetninger ofte like meget verden de spilles i, som den de ble skrevet for». Og da er kanskje Tatu Hämäläinens hensikt å vise at i dag vil de gamle og senile holde på makten i en verden av total kjønnsforvirring.
Uansett – jeg kan bare fastslå at «Lear» er det mest skuffende jeg noensinne har opplevd – og så får heller forklaringen være at jeg er så «gammal og dum» at jeg ikke skjønner at dette er stort.

Publisert: 03.03.20 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
"Lear"

"Lear"

Gloucester (Marianne Krogh) på nippet til å dø

Foto Chrisander Brun