home

Ikke lett å være ung

Det Norske Teatret, Scene 2: «Vårløysing»

Av Frank Wedekind
Omsetjing: Jon Fosse
Omarbeiding: Miriam Prestøy Lie og Anders Hasmo
Regissør: Miriam Prestøy Lie
Scenograf, kostymedesignar og videodesignar: Dordi Strøm
I rollene: Sarah Francesca Brænne, Christian Ruud Kallum, Petter Winther, Nina Woxholtt, Mimmi Tamba og flere

"Vårløysing" er tankevekkende og spennende teater. 

I 1891 utga den 27 år gamle tyske dramatikeren Frank Wedekind sitt første stykke, «Vårløysing – ein barnetragedie», men først 15 år senere, i 1906, hadde det urpremiere i Berlin i Max Reinhardts regi. Wedekinds naturalistiske skildring av ungdommers seksuelle oppvåkning, og hans kritiske utlevering av en autoritær og bornert eldre generasjon, vakte sterke reaksjoner, og stykket er mange ganger blitt forbudt.
Til å ha blitt skrevet i 1891 er «Vårløysing» en forbausende moderne og innovativ scenetekst. Wedekinds dramatiske form er spesielt interessant fordi den er en forløper for Brecht og ekspresjonismen, Her er ingen handling i ordets egentlige forstand – vi bare følger stykkets mange ungdommer, åtte gutter og tre jenter. Melchior (Christian Ruud Kallum) og bestevennen hans Moritz (Petter Winther) er sammen med Wendla (Sarah Francesca Brænne) stykkets viktigste personer. Wendla er en våken og nysgjerrig jente, hun har problemer med å føye seg inn under de borgerlige reglene moren pålegger henne - som å måtte gå med langt skjørt fordi hun er blitt fjorten- og sier klart fra at nå er hun blitt for gammel til å tro at storken kommer med spebarn. Moritz er ikke så flink på skolen som han ønsker å være, og føler skam over en våknende seksualdrift han ikke forstår og ikke kan styre, mens Melchior, en av skolens beste elever, på sin side har undersøkt saken nøye, og er nå meget godt orientert både om seksualitet og forplantning. Han tror for øvrig ikke lenger på Gud og et liv etter dette, bare på denne verden.
Sammen har dramaturg Anders Hasmo og regissør Miriam Prestøy Lie «omarbeidet» Wedekinds tekst, hvilket i hovedsak vil si at de har kortet den ganske kraftig ned, og nedtonet de voksnes plass i stykket – Melchiors foreldre, en streng og sneversynt far og en søkende mor, er for eksempel sløyfet. I stedet har de valgt å konsentrere stykket om de unge, kanskje i et forsøk på å si at selv om samfunnet i dag har et åpent og frigjort syn på seksualitet, kan unge mennesker fremdeles oppleve overgang fra barn til voksen som vanskelig. Masturbasjon, ufrivillig sex, tvungen abort, skjørlevnet, sadomasokisme, homofil tiltrekning, selvmord – like aktuelle problemstillinger i dag som for 130 år siden.
Skuespillernes fysiske uttrykk er viktig: Wedekind nøler for eksempel ikke med å la Melchior bli så opphisset når Wendla uønsket setter seg på kne ved siden av ham i høyet, at han ikke klarer å styre seg, men ligger med henne mot hennes vilje – en scene som i Miriam Prestøy Lies regi blir mer voldtekt enn i Wedekinds tekst.
Spennende er også Wedekinds skifte fra en realistisk og jordnær skildring av stykkets mange personer til selve sluttscenen. Den har Miriam Prestøy Lie for øvrig valgt å bytte om med Wedekinds nest siste scene, der to av guttene ruller seg i høyet, kysser hverandre og innrømmer at de elsker hverandre – hun mener kanskje at det i dag er den mest optimistiske slutten. Hos Wedekind utspiller stykkets slutt seg i Melchiors indre verden – han vandrer ut til kirkegården der hans beste venn, Moritz, som tidligere i stykket har begått selvmord, nå ligger begravet. Det gjør også Wendla som er død etter en mislykket abort, og Melchior tynges av skyld. Han tenker tydeligvis også på å avslutte livet, og opplever at gjenferdet til Moritz oppmuntrer ham til det. Men så kommer en maskert mann – Melchiors indre fornuft? – og overtaler ham til å leve videre tross alt.

Både teaterformen og tekstens på mange måter provoserende innhold gjør «Vårløysing» til en spennende og tankevekkende opplevelse – ingen tvil om at de voksne i 1890-årene var autoritære og sneversynte, men er kløften mellom ung og voksen kanskje fremdeles like dyp?
Man kan være enig eller uenig med Miriam Prestøy Lies endringer av Wedekinds klassiker, men hun har uansett signert en oppsetning med fart og spenning, uten dødpunkter, og med en glimrende personinstruksjon – de unge skuespillernes kroppsspråk og mimikk er medrivende – men dessverre snakker de ofte så fort og inderlig at det blir vanskelig å oppfatte alt de sier – diksjonen er en svakhet hos mange av våre unge talenter. Dordi Strøms scenografi klarer med enkle midler å illudere både borgerlig hjem, videregående skole, skoglysning og kirkegård – så i det store og hele må «Vårløysing» sies å være en vellykket og interessant teateropplevelse.

Publisert: 26.01.20 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Vårløysing

Vårløysing

Wendla (Sarah Francesca Brænne) sammen med Melchior (Christian) før alt går galt

Foto Erika Hebbert

Vårløysing

Vårløysing

Melchior (Christian Ruud Kallum) oppsøker kirkegården i Wedekinds siste scene 

Foto Erika Hebbert

Vårløysing

Vårløysing

Miram Prestøy Lies sluttscene med Hänschen ( Axel Bøuym) og Ernst (Karl-Vidar Lende)

Foto Erika Hebbert