home

Da mennesker ble utstilt

Nationaltheatret, Amfiscenen: "Human Zoo"

- et samarbeid mellom Beaivvá Sámi Naunálateáhter og Nationaltheatret
Av Kathrine Nedrejord
Regissør, scenograf og kostymedesigner: Bård Lie Thorbjørnsen
Komponist: Roger Ludvigsen
Med Nils Henrik Buljo, Eila Ballovara Varsi, Anitta Suikkari, Mary Sarre, Marte Fjellheim Sarre

"Human Zoo" er nøkternt og særegent dokumentarteater som gjengir et pinlig kapittel i europeisk hisorie. 

«Human Zoo» hadde urpremiere på Amfiscenen, men til tross for at oppsetningen ble beskrevet som et «samarbeid» mellom Nationaltheatret og Beaivváš, det samiske nasjonalteatret, ble den bare spilt tre dager i Oslo før den la ut på en omfattende turné med første stopp Hamar.
Manuset er skrevet av husdramatiker på Nationaltheatret siden 2018, Kathrine Nedrejord, en allsidig forfatter som nettopp har gitt ut ungdomsromanen «Det Sara skjuler» på Aschehoug forlag. Utgangspunkt for stykket er et pinlig kapittel i vår europeiske historie: Utstillingen av mennesker fra det europeerne betraktet som «underlegne» raser: negre, samer, egyptere, koreanere og flere. Ifølge programmet har samer deltatt på menneskelige dyreskuer hele 36 ganger: Første gang var da en samisk familie i 1822 ble «utstilt» i London, mens den siste levende utstillingen av samer så vidt vites fant «sted i 1933, og besøkte byer i Danmark, Tyskland, Sveits og Frankrike».
Kathrine Nedrejord er selv fra Kjøllefjord i Finnmark, og NRK kan fortelle at en av hennes slektninger som kom fra Karasjok, ble «utstilt på dyreparken i Budapest en kald vinter for 106 år siden». Hun har altså en solid bakgrunn for fortellingen som Beaivváš nå har satt opp i regi av Bård Lie Thorbjørnsen.
Stykket begynner med at Kvinna, familiens mor, gjør det klart at hun har sagt ja til tilbudet hun har mottatt fra Herr Daly (som vi for øvrig aldri får se enda han etter hvert spiller en viktig rolle i familiens liv), om å reise på utstilling «fordi han lover at vi skal bli godt betalt/fordi jeg aldri vil kunne reise dit om ikke vi gjør det nå/fordi jeg er nysgjerrig». Moren hennes, Den eldre kvinna, er enig for hun mener det er samenes natur å være i bevegelse, og «det er bedre å være i bevegelse enn i ro». Hun understreker også at tiden er «en nysgjerrighetens tidsalder». Ektemannen til Kvinna, Mannen, er derimot helt uenig. Men det er for sent: i neste scene er Den eldre kvinna, Kvinna, Mannen, og parets to døtre, storesøster Ravdna og Vesle Sara (Marte Fjellheim Sarre) installert i utstillingsparken med et reinsdyr. I manus er det også en lavvo på scenen, men den har regissør og scenograf Bård Lie Thorbjørnsen valgt å redusere til teltets påler.
Slik det skildres her, opplever ikke familien tilskuerne som særlig plagsomme, bortsett fra storesøster Ravnda som irriterer seg over at guttene ler av henne. Men, som Vesle Sara påpeker, det er «som hjemme. Som naboguttene». Spesielt for Mannen som mister sin hevdvunne rolle i familien, er det likevel slitsom å leve uvirksom bak et gjerde, forholdet mellom ham og Kvinna blir stadig dårligere, og han blir irritert, antakelig sjalu, på at Kvinna, som har lært seg Herr Dalys språk, tilbringer en god del tid sammen med ham. Den eldre kvinna blir stadig dårligere og ender med å dø, og blir dermed gravlagt langt hjemmefra, mens Kvinna føder en tredje datter like før familien vender hjem.
Kathrine Nedrejord har valgt å la stykket utspille seg en gang tidlig på 1900-tallet, og hovedpersonene er de to søstrene, storesøster Ravnda og Vesle Sara. De henvender seg direkte til oss i salen, og forteller hva som skjer når det skjer, men de kommenterer også minnene om livet i utstillingsparken mange, mange år senere. Det er en svakhet i teksten at det ikke er lett å skille mellom de to tidsperspektivene, og Bård Lie Thorbjørnsens regi makter ikke å tydeliggjøre og dermed aktualisere denne tidsdistansen som iblant blir ganske forvirrende. Det er heller ikke så enkelt å forestille seg at Vesle Sara (Marta Fjellheim Sarre) er mange år yngre enn Storesøster Ravnda (Eila Ballovara Varsi), i og med at de ser like unge og vakre ut. Uansett – begge spiller overbevisende, og det gjør også Mary Sarre (Kvinna), Anitta Suikarri (Den eldre kvinna) og Nils Henrik Buljo (Mannen) – hans rolle er for øvrig underordnet, her er kvinnene i sentrum, men takket Buljos sceniske nærvær, er han likevel hele tiden sterkt til stede, sur og frustrert.

Bård Lie Thorbjørnsens scenografiske bilde er et klisjéaktig ideelt nordisk landskap med is, snø, fjelltopper, hvite skyer og blå himmel, og samtlige personer imponerer med tunge pjesker som må ha vært slitsomme å gå med i europeisk sommervarme. Bård Lie Thorbjørnsen har bare hatt regiansvar for en eneste oppsetning tidligere og er nok fremdeles mer begavet som scenograf enn som regissør. Men «Human Zoo» er god teateropplevelse, ikke minst takket et dyktig ensemble og et originalt manuskript: dette er ikke dramatikk i ordets vanlige betydning, her er for eksempel ingen handling. Stykket er et nøkternt forsøk på realistisk å gjengi en del av vår historie, med andre ord en særegen og velkommen form for dokumentarteater.  
Det spesielle med Beaivváš er at selv om forestillingene deres naturlig nok skildrer verden fra et samisk ståsted, makter teatret samtidig å få dem til å angå oss og vår virkelighet. Slik også med «Human Zoo» - vi opplever jo fremdeles sterke tendenser til å bedømme våre medmennesker ut fra gamle fordommer og sære kriterier…..

Publisert: 08.10.19 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
"Human Zoo"

"Human Zoo"

Fra venstre: Mary Sarre (Kvinna), Marte Fjellheim Sarre (Vesle Sara), Nils Henrik Buljo (Mannen), Anitta Suikkari (Den eldre kvinna) og Eila Ballovara Varsi (Ravnda)

Foto Per Heimly