home

Flytende identiteter

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Meg nær»

Av Arne Lygre
Regissør: Sigrid Strøm Reibo
Scenograf og kostymedesigner: Katrin Nottrodt
Med Kjersti Botn Sandal, Anne Krigsvoll, Kim S. Falck-Jørgensen og Trond Espen Seim

Både «Meg nær»s hovedperson og stykkets Fremmede kvinne frykter ensomheten. Men de vet heller ikke hva de egentlig vil med livet….

Sammen med Jon Fosse regnes Arne Lygre som vår mest anerkjente dramatiker, ikke bare her hjemme, men også internasjonalt. Forlaget hans, Aschehoug, skriver at «hans skuespill er oversatt til et titalls språk og iscenesatt mer enn 50 ganger på en rekke scener rundt i verden, for det meste i Europa, men også i Brasil, Canada og USA». «Jeg forsvinner» som han skrev i 2011, fikk Ibsenprisen, og ble innlemmet i Norsk Dramakanon, en liste over de 10 viktigste stykkene etter Henrik Ibsen, valgt ut av en høykvalifisert fagjury. Og hans forrige stykke, «La deg være» fra 2016, mottok Heddaprisen i kategorien beste scenetekst.
Med andre ord er urpremieren på et nytt stykke av Arne Lygre en begivenhet. Men  en krevende sådan. Det har aldri vært enkelt å trenge inn i Arne Lygres dramatiske univers, og det er utvilsomt ikke lettere med «Meg nær».
Som vanlig har Arne Lygres personer ikke noe navn, en indikasjon på at de ikke er spesielle identiteter, men heller representanter for rollene de spiller i hovedpersonens univers. Hovedpersonen i «Meg nær» er Hun (Kjersti Botn Sandal), og i løpet av den halvannen time skuespillet varer møter hun En fremmed og En annen fremmed (Kari Krigsvoll), En venn og En annen venn (Kim S. Falck-Jørgensen), En kjæreste og En annen kjæreste (Trond Espen Seim). Som et tegn på at stykkets personer prøver å forstå seg selv, og vil være seg bevisst det de gjør, innleder de også her gjerne sine replikker med «jeg sier», «jeg tenkte». For å sitere en fransk kritiker av «Ingenting av meg» fra 2013 «har de behov for å kommentere seg selv, for å overbevise seg om at de eier en virkelighet».
Ensomheten, frykten for å være alene, er et gjennomgående tema i Lygres dramatikk, og står sentralt i «Meg nær».  Moren til «Hun» er nylig død, og kanskje i håp om å finne en erstatning for henne, innleder Hun et nært bekjentskap med en tilfeldig Fremmed kvinne, som noen scener senere brått viser seg å være Huns mor før hun døde, men så etter en stund går tilbake til å være Huns nye nære bekjentskap. Denne typen grep er det flere av, og de gjør den utydelige dramatiske utviklingen enda mindre tydelig.
Gjennom hele stykket strever Hun for ikke å være alene. Men hva betyr det til syvende og sist ikke å være alene? Fører flersomheten til at man mister sin egen identitet, og går over til å bli en avspeiling av de andre? Når Hun går fra den første Kjæresten er det fordi samlivet gjør at hun blir «ubetydelig. Liten, liksom. Mindre enn [hun] kunne vært». Det ser ut til at forholdet til den nye kjæresten, stefaren til en god venn av henne, kan gå bra, men det får vi aldri vite. For før Hun treffer ham igjen, har hun møtt en ny Fremmed som hun kryper til sengs med. «Bare glem meg», sier Hun til ham, og han svarer øyeblikkelig «Jeg glemmer deg» og stykkets siste ord er hennes konstatering «Jeg vet det»…. Om det er en «happy ending» eller det motsatte, er et åpent spørsmål.
Anne Krigsvoll, Trond Espen Seim og Kim S. Falck-Jørgensen får elegant og overbevisende fram tekstens nyanser. Med sterk innlevelse, oppfinnsomt kroppsspråk, og stadig skiftende ansiktsuttrykk utleverer Kjersti Botn Sandal på glimrende vis en forvirret og panisk søkende kvinne, men til tider er hennes diksjon litt for rask.
Allerede da jeg anmeldte «Jeg forsvinner» for snart syv år siden skrev jeg at «i enda sterkere grad enn Lygres tidligere stykker, er «Jeg forsvinner» mest av alt en litterær tekst». Dette litterære perspektivet er enda sterkere i dagens skuespill, men samtidig er teksten i bokform også vanskeligere å følge enn Lygres tidligere, i og med at hvem som er hvem av de mange flytende identiteter er uklart. Uklart er det også hvor Hun vil med livet.
Sigrid Strøm Reibos regi gjør faktisk teksten enda mer komplisert. Mens det, som tidligere skrevet, er syv personer i stykket, har Strøm Reibo latt fire skuespillere være alle karakterene. Trond Espen Seim er både han Hun nettopp har slått opp med, og den nye kjæresten, mens Kim S. Falck-Jørgensen først er hennes mannlige venn før han går over til å være barndomsvenninnen som svikter. Mest forvirrende er det at Anne Krigsvoll både er den eldre Fremmede kvinnen, og den unge fremmede mannlige studenten Hun ender på et hotell med! Slik vil kanskje Strøm Reibo understreke det flytende og flyktige ved dagens moderne identiteter, men jeg tror det er et dårlig valg fordi det gjør Arne Lygres menneskeskildring altfor springende.
Konklusjonen må bli at «Meg nær» er en interessant tekst, men makter ikke helt overgangen til scenen.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 4. mars 2019

Publisert: 13.03.19 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Meg nær

Meg nær

Kjersti Botn Sandal, Kim S. Falck-Jørgensen og Anne Krigsvoll

Foto Øyvind Eide