home

Populær film blir teater

Oslo Nye Teater, Centralteatret: «De urørlige»

Av Eric Toledano og Olivier Nakache
Dramatisert for scenen av Heidi Linde, basert på Tron Furus oversettelse
Regi: Birgitte Victoria Svendsen
Scenografi og kostymer: Dagny Drage Kleiva
Med: Anders Hatlo, Modou Bah, Filip Bargee Ramberg, Johannes Joner og mange flere

En meget velspilt, oppmuntrende og morsom oppsetning, men manus holder ikke helt mål

I 1993, 42 år gammel, ble den franske milliardæren Philippe Pozzo di Borgo, lam fra nakken og ned etter en paragliderulykke. I 2001 ga han ut den selvbiografiske boken «Det andre åndedrett» («Le second souffle») der han blant annet forteller om sitt vennskap med algirske Abdel, som i 10 år var hans pleieassistent, og som han fremdeles har et nært vennskapsforhold til. Dette var utgangspunktet for Eric Toledanos og Olivier Nakaches film fra 2011, «De urørlige» («Intouchables») som er tidens nest største franske filmsuksess, sett av over 50 millioner verden over. Filmen er allerede blitt overført til scenen av kanadiske Emmanuel Reichenbach, men Oslo Nye Teater har valgt å få skrevet en egen norsk versjon, og har gitt oppdraget til Heidi Linde. Hun er utdannet manusforfatter fra Filmskolen på Lillehammer, og har skrevet romaner, barnebøker og radiodramatikk, men så vidt jeg kan se er «De urørlige» hennes teaterdebut.
Det hele starter med at tre unge menn omtrent samtidig forklarer en ung kvinne (Magalie, spilt av Helle Haugsgjerd) og en mann i rullestol (den ene hovedpersonen, Philippe, spilt av Anders Hatlo) at de er kommet for å søke en stilling. Hvilken stilling sies det ikke noe om. De trekker seg tilbake, og inn kommer Driss, en ung fremmedkulturell mann (Modou Bah) som etter noen absurde replikk-vekslinger, forlanger å få signert et papir som beviser at han har søkt jobben. Selve jobben interesserer ham ikke, men for å få trygd må han kunne bevise at han har søkt arbeid. Av en eller annen mystisk grunn har hans bråkete vesen gjort meget positivt inntrykk, og han blir bedt om å komme tilbake neste morgen klokken åtte. Og dermed er han ansatt. I resten av stykket følger vi Philippes dagligliv sammen med pleieassistenten, og høydepunktet er fødselsdagsfeiringen til Philippe der Driss overtar kommandoen, og får alle festdeltakerne med på dansen. Men så slutter Driss for å ta seg av lillebroren sin. Uten hans støtte mister Philippe livslysten, og stykket ender med at Driss vender tilbake.
I og for seg en rekke småpussige og morsomme episoder, og scenograf Dagny Drage Kleivas oppfinnsomme bruk av Centralteatrets scene er imponerende der hun får den til å skifte fra å være de mange rommene i Philippes hus til å bli mellom annet kunstgalleri, operafoajé, og en gate i slumstrøket Driss kommer fra.
Trine W. Svensen som den livsglade kokkepiken Yvonne, Trond Høvik som forelsket gartner, Johannes Joner som Philippes venn og advokat, Helle Haugsgjerd som allestedsnærværende sekretær, og unge Filip Bargee Ramberg (han går i 2. klasse på Foss vgs.) her Driss’ lillebror som står i fare for å havne på feil side av loven, slik broren tidligere har gjort også - alle skaper fine typer til tross for at de ikke har mye å spille på. Men forestillingens bærebjelker er Anders Hatlo i rullestol og Modou Bah som en voldsom aktiv og allestedsnærværende Driss. Begge står for glimrende rolletolkninger, men regissøren kunne med fordel ha valgt en noe mindre utadvendt spillestil for Modou Bah som til tider nærmest blir en parodi på det fremmedkulturelle – hvilket ikke er meningen. Det oppmuntrende budskapet er jo nettopp hvordan elite-franskmannens liv blir meningsfylt i møte med en kultur mange ser ned på.

«De urørlige» er blitt en oppmuntrende og koselig oppsetning, men jeg er nok litt skeptisk til selve teksten. Slik jeg opplever sceneversjonen av filmen, følger Linde film-manuset tett. For tett, vil jeg si, for mens bildespråket som er filmens fortellerteknikk visuelt og direkte formidler historien til tilskuerne, stiller teatret andre krav. Jeg, som ikke har sett filmen, hadde en god stund problemer med å sette meg inn i miljøet, plassere personene og følge utviklingen. Skal publikum trekkes til teatret for å se sceneversjoner av populære filmer, må dramatikeren skape teater som står på egne ben. Det ser det ut til at den kanadiske versjonen er blitt, for en fransk kritiker skriver at «takket være rekonstruksjon heller enn rekonstitusjon, er det ikke filmen tilskuerne får se, men en helt original fortelling…».
Dette har ikke Heidi Linde klart. Men premiere-publikummets spontane begeistring tyder på at skuespiller Birgitte Victoria Svendsen likevel har lykkes med sin regidebut.

Publisert: 06.02.19 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
De urørlige

De urørlige

Pleieassistent Driss (Modou Bah) med den lamme milliardæren Philippe (Anders Hatlo)

Foto Gisle Bjørneby