home

Gammelt lystspill får nytt liv

Det Norske Teatret, Scene 3: "Den knuste krukka"

Av Heinrich von Kleist
Omsetjing: Finn Kvalem
Regissør: Johannes Holmen Dahl
Scenograf og kostymedesignar: Nina Damerell
Med: Ola G. Furuseth, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Joachim Rafaelsen, Gjertrud Jynge, Sara Khorami, Eivin Nilsen Salthe, Hilde Olausson

I Johannes Holmen Dahls forståelsesfulle regi er "Den knuste krukka" blitt en aktuell og spennende opplevelse. 

Johan Holmen Dahls oppsetning av «Den knuste krukka» på Det Norske Teatret viser at et litt over 200 år gammelt lystspill fremdeles er morsomt, og ikke minst temamessig aktuelt. Stykket er den tyske forfatteren og dramatikeren Heinrich von Kleists eneste komedie, og følger et klassisk mønster (Plautus, Molière og Holberg kan nevnes her) som tar opp det som ifølge Store Norske Leksikon var et gjennomgående tema i Kleists forfatterskap, «konflikten mellom statens rett og individets personlige rettsfølelse og moralske plikt».
Handlingen utspiller seg på 1700-tallet i en liten nederlandsk landsby. Det er mandag, dermed også rettsdag, og folk står og venter på å fremme klagene sine for landsbyens dommer, Adam. Han har vært utsatt for en rekke uhell, og framstår med blodige sår i pannen og hodet, pluss at han på uforklarlig vis har mistet dommerparykken. Attpåtil kommer høyesterett-inspektøren Walter (Ingeborg Sundrehagen Raustøl), akkurat på denne dagen for å følge rettssakene og sjekke at alt går riktig for seg.
Den første klagesaken framføres av fru Marthe (Gjertrud Jynge). Hun er rasende fordi hennes verdifulle krukke ble knust kvelden før, etter hennes mening av datteren Evas forlovede, bondesønnen Ruprecht, som hun anklager for med vold å ha trengt seg inn i datterens soverom, og ha krenket hennes uskyld. Ruprecht (Eivin Nilsen Salthe) nekter, mens datteren (Sara Khorami) lenge forholder seg taus.

Gjennom en rekke underfundige scener, krydret med vittige og treffsikre replikker, avsløres litt etter litt hva som virkelig skjedde den mørke natten. Tilskueren blir vitne til at dommer Adam gjør de merkeligste krumspring for å skjule at den skyldige – det er nettopp ham. Det er han som har listet seg gjennom mørket, trengt seg på Eva og forulempet henne. Komikken oppstår når det vi våkne tilskuere for lengst har skjønt, litt etter litt går opp for de mer eller mindre godtroende landsbyboerne, nemlig at den arrogante og selvgode dommer Adam har brukt sin makt til beregnende og hensynsløst å utnytte den forsvarsløse Eva.

Det ender lykkelig som i folkeeventyrene, men intrigen har fått fornyet aktualitet: til og med i våre moderne likestillingssamfunn misbruker menn fremdeles sin makt overfor kvinner, et godt eksempel her er #metoos avdekning av mektige menns seksuelle trakasseringer.
For snart ett år siden satte Johannes Holmen Dahl opp Sofokles’ «Antigone», og i motsetning til dagens tendens til å omkalfatre og dekonstruere klassikerne i den edle hensikt å aktualisere dem, hadde Holmen Dahl valgt å vektlegge selve teksten. Han lyktes dermed i å skape en gjennomført tolkning av et evig aktuelt spørsmål: enkeltmennesket stilt overfor statens påbud. I år tar han nok en gang tak i en klassisk tekst, denne gangen en komedie, og igjen lykkes han i å skape engasjerende teater uten å ty til ytre effekter. Han har forenklet teksten en del, sløyfet noen bipersoner, og for å understreke sitt tidløse perspektiv, lar han høyesterettsinspektør Walter, den redelige, reflekterte representanten for den høyere makten, her være en kvinne, noe som det ville vært utenkelig på von Kleists tid.

Men avgjørende her er selve historien, og da spesielt den skråsikre dommer Adams oppfinnsomme forsøk på å unngå å konfronteres med sannheten. Et artig poeng fra Kleists side er at i motsetning til Bibelen der Eva frister Adam og blir skyldig i syndefallet, er det her Adam som bruker lumske knep til å villede Eva.
Som vanlig på Scene 3 er kulisser totalt fraværende, bortsett fra at dommer Adams område stadig fylles av røyk, en symbolsk effekt jeg ikke helt fatter betydningen av. Fra åpningsscenen der skriveren Licht – en våken og innsiktsfull Joachim Rafaelsen - kommer inn i rettssalen om morgen, og hører på dommerens forvirrede forklaringer på sine mange sår, til sluttscenen der dommeren ikke ser noen annen løsning enn å stikke av, er Ola G. Furuseths dommer stykkets krumtapp, og han lever opp til kravene: Hans korrupte dommer Adam er årvåken, selvopptatt og beregnende, og har et sterkt scenisk nærvær.
Resten av ensemblet lager fine komedietyper – den sinte moren, den tenksomme høyesterettsinspektøren, den rasende beileren, og ikke minst den enfoldige Fru Birgitte (Hilde Olaussen) som uten selv å fatte det, avslører sannheten. Som datteren har Sara Khorami for så vidt lite å spille på, men i sluttscenene vokser hun uventet frem som en sterk og modig ung kvinne.
«Den knuste krukka» - en velspilt og velregissert tolkning av en evig-ung klassiker.

Publisert: 30.01.19 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Den knuste krukka

Den knuste krukka

Den mektige dommer Adam (Ola G. Furuseth)

Foto Dag Jenssen

Den knuste krukka

Den knuste krukka

Ensemblet

Foto Dag Jenssen

Den knuste krukka

Den knuste krukka

Den mektige dommer Adam (Ola G. Furuseth)

Foto Dag Jenssen