home

Kerouacs univers inntar scenen

Grusomhetens Teater : «Visions of Kerouac -a movement-theater concept-album»

Konsept og regi; Brendan McCall
Tekster: Jack Kerouac
Musikalsk ledelse: Kristine Norderval
Lys: Jan Skomakerstuen
Kostymer: Cheyann Benedict
Med: Dushinka Andresen, Hanne Dieserud, Per Bogstad Gulliksen, Liv Marianne Noven og Filip Amundsen Stav
Produsert av Brendan McCall i samarbeid med Grusomhetens Teater

Kerouacs forfatterskap påvirket en hel generasjon, og «Visions of Kerouac» er en viktig påminnelse om en svunnen tid.

«Visions of Kerouac» er Grusomhetens Teater første oppsetning som ikke er skapt av Lars Øyno. Men amerikanske Brendan McCall har siden 2014 vært teatrets produsent, og «Visions of Kerouac»s scenespråk minner absolutt om Lars Øynos.

Vi sitter i stummende mørke. En klagende kvinnestemme roper noen ord i bakgrunnen – men hva hun sier, oppfatter jeg ikke. Vi hører klapring av skrivemaskiner, og langsomt tennes det lys i tre små avlukker langs sceneveggen. I hvert rom sitter et menneske og skriver, ikke på et vanlig ark, men på en uendelig lang papirrull …. slik Jack Kerouac gjorde da han skrev «On The Road» på en 37 meter lang telegrafpapirrull han selv hadde limt sammen. Han har forklart at han ikke kunne fordra å måtte avbryte skrivingen for å bytte ark, og at sånn kunne han nesten skrive med lukkede øyne.

Budskapet er tydelig – alle på scenen er utgaver av Kerouac. Snart forlater de skrivingen og hengir seg til en slags dans der de rytmisk og oppfinnsomt, ledsaget av egne høyst ulike musikktoner, gir uttrykk for samhold, protest, mens de desperat suges mot undergangen. Eller for å si det med et kjent Kerouac-sitat fra «On The Road» som brukes flere ganger i forestillingen: «De raste rundt i gatene og digget alt på sin egen måte, en måte som senere ble så mye mer trist og passiv og tom. Men de danset bortover gaten som noen sprellemenn, og jeg labbet etter slik jeg har gjort hele livet etter folk som interesserer meg, for de eneste jeg bryr meg om er de helsprø, de som er helsprø etter å leve livet, helsprø etter å prate, helsprø etter å bli reddet, som er grådige på alt mulig på én gang». (Her i Olav Angells oversettelse)
Ensemblet på fem har scenisk nærvær, og musikkansvarlige Kristin Norderval er uortodokst oppfinnsom. Likevel blir opptrinnene iblant litt langdryge og vanskelige å følge, men selve avslutningen, Kerouacs dikt «What’s your road, man» sunget av ensemblet på fem, er et skikkelig høydepunkt. Og Brendan McCall har også sans for det overraskende: Hver av de totalt ti oppsetningene blir brått avbrutt midtveis av at en utenforstående kunstner overtar scenen. Da jeg så den onsdag 31. mai var gjesten den kjente saksofonisten Arïld Stav, som briljant demonstrerte at en saksofon kan gi uttrykk for en uant bredde menneskelige følelser.
I det store og hele fungerer Brendan McCalls «billedbok» etter hensikten: den fører oss inn i Jack Kerouacs univers av «spontan prosa», som fant inspirasjon i 1950-årenes musikk, jazzen og be-bopen av blant andre Charlie Parker, Thelonious Monk og Dizzy Gillespie.
Ved å føre Jack Kerouacs univers over til scenen, retter Brendan McCall oppmerksomheten på en viktig tidsperiode: Sammen med de to andre Beat-forfatterne William Burroughs og Allen Ginsberg påvirket Jack Kerouac en hel generasjon – Beatgenerasjonen som tok avstand fra etablerte, tradisjonelle livsverdier og moralske prinsipper, og i stedet ville ha frihet på alle livets områder. Dette var opptakten og inspirasjonen til blomsterbarna og Woodstock, mai 68’s anti-autoritære opprør, motstanden mot Vietnam-krigen, drømmen om å kunne skape en ny og bedre verden –et nytt tankesett som har preget annen halvdel av det 20. århundre.
Ingen tvil:  «Visions of Kerouac» er en viktig og interessant påminnelse om en svunnen tid.

Publisert: 02.06.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Visions of Kerouac

Visions of Kerouac

Foto Claudia Lukacel