home

Selvmord i skolehverdagen

Det Norske Teatret, Hovudscenen: «11 år»

Regi/scenetekst: Toril Goksøyr og Camilla Martens
Scenografi og kostymedesign: Olav Myrtvedt
Musikk: Ane Brun
Med blant andre Kjersti Dalseide, Julie Moe Sandø, Jon Bleiklie Devik, Agnes Kittelsen, Oddgeir Thue og 26 barn, mange av dem fra Den mangfaldige scenen

Goksøyr & Martens tar opp et smertefullt og viktig tema, men de skygger av en eller annen grunn unna selve kjernen i "11 år"

Av forhåndsomtalene vet vi at «11 år» handler om selvmordet til en 11-årig skolejente, men merkelig nok er det som om Goksøyr & Martens, iallfall i første del av stykket, ikke ønsker å ta opp det som jo er stykkets hovedtema. Kanskje fordi, som de skriver i programmet, at «erfaringar knytte til sjølvmord er noko vi verken skal, kan eller maktar å setje ord på».
Uansett - «11 år» er ikke blitt det viktige scenestykke det kunne, og Goksøyr & Martens’ talent tatt i betraktning, burde ha blitt. Forklaringen er nok at de, av en eller flere årsaker, har skygget unna selve kjernen i stykket.
Siden Goksøyr & Martens i 2013 satte opp «OMsorg» på Nationaltheatrets Bakscene, ser det ut til at de to er blitt overbevist om at skikkelig teater, det må publikum se ned på fra et 4-meter høyt stillas. Det gjorde vi tilskuere i oppsetningen «Fri» i Akershus Festnings Gamle Minnelund, og det gjør vi igjen på Det Norske Teatret, der vi sitter på stillaset med høretelefoner, dingler med bena, og ser ned på Hovudscenen, for anledning gjort om til en realistisk skolegård.
I større grad enn tidligere, satser Goksøyr & Martens på å gjengi det som skjer på scenen helt eksakt, både innholds- og tidsmessig: akkurat som forestillingen, varer begivenhetene i skolegården i litt over en time. I store deler av tiden er den fylt av aktive unger, noen klatrer i stativet, andre husker, mange leker med ball, et par har lagt seg på magen og ser sammen på skrivebøkene sine – kort sagt, en helt realistisk hverdagsettermiddag.
Men før vi blir med i skolegården, er scenen helt innledningsvis brått blitt totalt mørklagt, og i høretelefonene har vi fulgt en utydelig replikkveksling mellom en jentunge som skriver stil, og to voksne som jeg går ut fra er foreldrene hennes. Når jeg leser manus, oppdager jeg at jeg tok feil: De voksne er ikke foreldrene hennes, men en kvinnelig lærer og kjæresten hennes, og jeg skjønner at stilen det snakkes om, er den samme som læreren i slutten av forestillingen overleverer til moren. I et intervju i programmet forteller forsker Anne Freucher om en selvmordstil der en jente hadde beskrevet hvor ensom hun var, og avsluttet med å forklare hvor og hvordan hun ville ta livet av seg. Det er tydeligvis det stilen i stykket også handler om. Men det får vi aldri vite, for verken læreren eller moren sier ett ord om innholdet.
Selvmord skal være en hyppig dødsårsak blant barn, og forskningen viser at det er vanskelig for de voksne å oppfatte signalene og dermed kunne forhindre barneselvmord. Så det er et smertefullt og viktig, men også vanskelig tema Goksøyr & Martens tar opp. De har intervjuet psykologer, foreldre, lærere, forskere og jurister, og det er kanskje nettopp fordi barneselvmordet i seg selv er så sammensatt og komplisert, samtidig som det berører oss alle, at de har valgt å gi det en uklar dramatisk form. Som tilskuer spør jeg meg selv om foreldrene eller skolen kunne ha vært mer oppmerksomme, slik at Aina ikke var blitt motivert til å ta livet av seg? Det er ett spørsmål Goksøyr & Martens ikke gir noe svar på, rett og slett fordi de har valgt å neddempe årsakene til Ainas død.
«11 år» kan ikke ha vært noen enkel oppgave å realisere, og det er all grunn til å beundre Goksøyr & Martens vilje til fortsatt å belyse vårt hverdagslivs mange problematiske sider. Imponerende er det også at de strengere enn noensinne går inn for at teatret bare skal avspeile virkeligheten. Men nettopp denne gangen kunne jeg nok ønsket at de hadde avveket noe fra hverdagsskildringen, og lagt større vekt på å la oss følge Ainas skjebne.

Publisert: 26.05.17 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
11  år

11 år

Hverdagen i skolegården

Foto Kim Hiorthøy