En god opplevelse

Det Norske Teatret, Scene 3: «Jakob og Neikob»

Av Kari Stai
Dramatisering og regi: Paul-Ottar Haga
Komponist: Asgeir Skrove
Med Svein Roger Karlsen. Geir Kvarme og Kaia Varjord

Det Norske Teatret kunne gjerne satset litt sterkere på «Jakob og Neikob», men min fireårige medkritiker var ganske fornøyd med oppsetningen

Kanskje litt synd at Det Norske Teatret har opprettholdt prinsippet om ikke å ha virkelig scenografi på Scene 3. En baksideplate påmalt to høye runde fjell, en rød og en blå krakk pluss iblant en del stålamper utgjør hele «Jakob og Neikob»s scenebilde. Ikke så farlig i åpningsscenene som utspiller seg i huset der Jakob og Neikob bor sammen, men fra det øyeblikket hvor de to kompisene bestemmer seg for å adskille fellesområdene sine, og bygger opp en steinvegg midt i huset, ville nok profesjonell scenografi tilført oppsetningen ekstra-kvalitet. For ikke å snakke om stykkets siste halvdel, der bilkjøring er et viktig moment. Slik «Jakob og Neikob» framføres her, blir det for en stor del fortellerteater – en form de unge tilskuerne er vant til, og ikke har problemer med å følge, men som fratar teatret sin magiske illusjonsskapende dimensjon.
Det viktigste er likevel at Det Norske Teatret har valgt å sette opp en forestilling for de minste barna på en liten scene. Nærheten mellom levende skuespillere på scenen, og publikum i salen gir barna en helt spesiell opplevelse som bare teatret kan tilby dem.
Verken jeg eller min fire år gamle medkritiker kjente til Kari Stais bøker om Jakob og Neikob, men Paul-Ottar Hagas dramatisering tok oss raskt med inn i deres enkle verden der Jakob bare kan si «ja», og Neikob bare nei. Konklusjonen ser ut til å være at det tross alt er bedre å være nei-fanatiker enn ja-entusiast: Jakob kan ikke si annet enn ja når Kaja Varjord som ivrig lampeselger kommer med tilbudene sine, og lampene han stadig kjøper tar så stor plass i huset at han til slutt er nødt til å flytte til eget hus på det andre fjellet. Men verst er det når Kaja Varjord går fra å være selger til å bli Tyv, og Jakob går med på alle hennes lumske påfunn. Neikobs oppfinnsomhet er god å ha i nødens stund, og selv oppdager han også at det av og til kan være helt greit å si ja.

Samspillet mellom Svein Roger Karlsens Jakob og Geir Kvarmes Neikob fungerer utmerket, og selve historiens utgangspunkt moret min medkritiker; «Det var gøy!», utbrøt han spontant da teppet gikk ned, og på hjemveien måtte vi to fortsette leken med å enten å være ja- eller nei-menneske. Et tegn på at han ikke angret på sitt første teaterbesøk.

Publisert: 17.01.17 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!