Ellevilt og svært innviklet

Oslo Nye Teater, Centralteatret: Doktor Proktors tidsbadekar

Dramatisert av Morten Joachim og Ane Skumsvoll
Regi: Morten Joachim
Komponist og arrangement: Anders Brunvær Huge
Scenografi: Stephan Weber
Animasjoner: Giovanna Bolliger
Med Gunnar Eiriksson, Ida Cecilie Klem, Johannes Joner, Ivar Nergaard, Helle Haugen og Birgitte Victoria Svendsen

Det er ikke lett å følge handlingen i «Doktor Proktors tidsbadekar», og forestillingen passer nok best for de som er godt kjent med boka.

I en sceneversjon av Morten Joachim, Ane Skumsvoll og Ivar Nergaard var «Doktor Proktors prompepulver» for to år siden en publikumssuksess både på Riksteatret og på Nationaltheatret. I år er det Oslo Nye Teater som følger opp med Morten Joachims og Ane Skumsvolls dramatisering av «Doktor Proktors tidsbadekar», bok nummer to i Nesbøs serie om den sprø legen og oppfinneren.
Mens handlingen i «Doktor Proktors prompepulver» er spennende og lett å forstå, er det ikke lett å følge gangen i alle de elleville og kompliserte viderverdighetene i teaterversjonen av «Tidsbadekaret». Skal man attpåtil kunne more seg over de mange satiriske innslagene, kreves det langt bedre historiekunnskap enn små barn er i besittelse av.
Den følsomme og kloke Lise og hennes handlekraftige og ivrige venn Bulle mottar et uventet postkort fra doktor Proktor. Han ber dem komme til Paris med tidssåpe de skal hente på kontoret hans. Proktor trenger nemlig såpen for å stille tiden. Det vil han gjøre for å hindre at hans elskede Julia Margarin blir tvunget til å gifte seg med den onde Claude Cliché. Klarer han det, vil han kunne få sin elskede selv.

Som seg hør og bør går det bra til slutt. Men i de 90 minuttene det tar, farter handlingen i et rasende og oppjaget tempo fram og tilbake gjennom Frankrikes historie: fra den franske revolusjonen i 1789 til hundreårskrigen der Jeanne d’Arc blir brent på bålet i 1431, via sparkepikene på Moulin Rouge, og slaget ved Waterloo, der Bulle av en uforståelig grunn plutselig går fra å være seg selv til å bli Napoleon. Vi får dessuten vite at det er Lise, og ikke ingeniør Eiffel, som har æren for tårnet som bærer hans navn. Ikke nok med det: Doktor Proktors tidsreiser fører også til at det ikke lenger er Jeanne d’Arc som blir brent på bålet: Raspa, Proktors hittil ukjente assistent, ofrer livet for hans lykke, og tar Jeannes plass på bålet – hvordan det nå kan være til nytte for Proktor.
Det må ha vært temmelig vrient for Joachim og Skumsvoll å lage en sceneversjon av en så komplisert fortelling som «Doktor Proktors tidsbadekar». Handlingen er riktignok noe forenklet i forhold til boka. Bulle er for eksempel ikke lenger med i Tour de France, men i det store og hele er dramatiseringen svært så trofast overfor originalen. Det hadde kanskje blitt bedre teater om utviklingen i stedet var blitt tydeligere, selv om de som er fortrolige med boken, nok vil klare å følge noenlunde med.
Men dagen etter premieren så de fleste barna i salen ikke ut til å være særlig interessert i det som skjedde på scenen, noen av de yngste ga til og med klart uttrykk for at de kjedet seg.
Det er synd for her er gjennomførte og fornøyelige rolleprestasjoner: Gunnar Eiriksson imponerer som Bulle, og Helle Haugen er en fascinerende Rasla. Johannes Joner er forholdsvis lite til stede som doktor Proktor, men i likhet med Birgitte Victoria Svendsen og Ivar Nergaard, går han suverent ut og inn av roller, og de tre skifter uanstrengt mellom å være sparkepiker, Jeanne d’Arc, farlige Flodhester og mye mye mer.
Et pluss ved Morten Joachims regi er at han gang på gang trekker salen med inn i handlingen. Det funket forbausende bra, og de unge tilskuerne ble begeistret over at det endelig skjedde noe gøyalt de fikk være med på, og ropte, og sang og klappet av hjertens lyst.
«Doktor Proktors tidsbadekar» er ingen stor familieforestilling – men Jo Nesbøs navn er kanskje nok til å trekke publikum.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 8. februar 2016

Publisert: 09.02.16 av IdaLou Larsen

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!