home

En historisk tragedie blir teater

Nationaltheatret, Hovedscenen: «Klassen vår»

Av Tadeusz Slobodzianek
Oversatt av Agnes Banach
Regi: Oskaras Korsunovas
Scenografi: Gintaras Makareviĉius
I rollene: Erik Hivju, Jan Gunnar Røise, Ingjerd Egeberg, Emil Johnsen, Per Egil Aske, Øystein Røger, Kai Remlov, Marika Enstad, Hanne Skille Reitan og Sigurd Myhre

Hva er vi mennesker villige til å gjøre for å redde oss selv fra døden? Det er spørsmålet «Klassen vår» stiller, med utgangspunkt i jødemassakren som fant sted i den polske byen Jedwabne i 1941

I juli 1941 ble flere hundre jøder stuet sammen i en låve og brent levende i den polske landsbyen Jedwabne. Helt fram til 2001 var det opplest og vedtatt at det var de tyske okkupasjonsstyrkene som hadde drept dem. Men i 2001 utga den polsk-fødte amerikanske historikeren og sosiologen Jan T. Gross boken «Neighbors – the destruction of the Jewish community in Jedwabne, Poland», der han viste at det var polske katolikker som sto bak massakren. Boka vakte sterk debatt, men to år senere kom Polens nasjonale minneinstitutt til samme konklusjon. Polakkene hadde selv drept naboer og bekjente.
Det er denne tragiske historiske episoden som danner grunnlaget for Tadeusz Slobodzianeks «Klassen vår» som hadde Norgespremiere lørdag på Nationaltheatret etter å ha vært oppført i mange land.
Da forfatteren skrev stykket i 2008, «opplevde [han] det som en lokal historie». Men responsen viser at «Klassen vår» tar opp en problemstilling som angår oss alle, ikke minst i vår urolige tid: Ville vi, for å redde oss selv og våre nærmeste, være villige til å ta livet av naboer og bekjente med bakgrunn i en annen kultur enn vår egen?

Stykket følger fem polske menn og fem jøder – syv menn og tre kvinner – gjennom livet. Allerede når de begynner på skolen i samme klasse er det klart at polakkene betrakter jødene som mindreverdige, og finner det helt naturlig å mobbe og hetse dem, om enn forholdsvis godmodig. Men når Jedwabne i 1939 blir invadert av sovjetiske styrker som en følge av Molotov-Ribbentropp-pakten, endrer situasjonen seg radikalt: jøden Jakub Katz blir nådeløst myrdet av fire av de polske klassekameratene sine, mens tre av dem av dem voldtar klassevenninnen Dora. Og når tyskerne i 1941 tar herredømme over byen som en del av Operasjon Barbarossa, går polakkene i Jedwabne sammen om massedrap på alle landsbyens jøder: De blir stuet sammen i en låve og brent levende.
Tre av klassens fem jøder overlever. Abram som hadde reist til USA allerede i 1937, og Rachelka og Menachem som finner tilflukt hos to av sine polske kamerater. gjennom en rekke interessante og tankevekkende scener følger stykket etter pause klassens åtte overlevende. Vi får oppleve deres ulike reaksjoner på det som skjedde den gangen og som de aldri blir ferdige med, og på krigens konsekvenser for deres liv. Denne delen gjør virkelig «Klassen vår» til en usedvanlig tankevekkende og aktuell tekst.
Oskaras Korsunovas har valgt å la det visuelle spille en helt spesiell rolle i stykket: Scenograf Gintaras Makareviĉius forvandler Nationaltheatrets hovedscene til et slags flatt filmlerret der klasseværelset, selve rammen om fortellingen, består av flere forskjellige høyder, og fra åpningsscenen der den ene barneskikkelsen i svart-hvitt etter den andre daler ned fra oven til klasserommet, bidrar projeksjoner til å tydeliggjøre den historiske utviklingen, og til å skape stemning: Tøffest er utvilsomt første dels sluttbilde der hele scenen går opp i flammer.
Regissøren har valgt å holde et voldsomt tempo i første del – kanskje utfra et ønske om å gjenskape krigens inferno. Det er det ikke tvil om at han lykkes med. Til gjengjeld blir det vanskelig for tilskueren både å holde jøder og polakker, helter og kjeltringer fra hverandre, og på den andre å få med seg, alt det uhyre kompliserte som skjer, og som man helst bør være godt kjent med polsk historie for å forstå fullt ut. Jeg skjønte det først helt og fullt da jeg leste manus etter å ha sjekket .
Men etter pause kjennetegnes Korsunovas’ regi av en rolig og granskende spillestil som tilfører oppsetningen en ny og viktig dimensjon: nøkternt og usentimentalt får vi innblikk i de gjenlevendes traume, illustrert ved gjenferdene til Jakub og Dora som aldri forlater scenen. Dramaet får dermed en ny aktuell rekkevidde som virkelig angår meg.
Et glimrende ensemble – Emil Johnsen, som den unge og livsglade Jakub Katz, Øysten Røger som den komplekse Menachem, Kai Remlov som uhelbredelig angiver og kjeltring, Ingjerd Egeberg som jødinnen Rachelka som omvender seg til katolisismen og gifter seg med polske Wladek (Per Egil Aske) for å redde livet, men som har det så vanskelig at hun til slutt sukker «tro meg, hvis jeg hadde visst hvordan livet kom til å bli, ville jeg gått inn på låven sammen med de andre» – ja alle burde nevnes, for det er takket være deres innsats at Korsunovas’ regi makter å yte Slobodzianek triste tragedie full rettferdighet.

Publisert: 11.09.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Klassen vår

Klassen vår

Foran fra venstre: Jan Gunnar Røise, Per Egil Aske, Sigurd Myhre og Kai Remlov. Bak fra venstre: Øystein Røger, Hanne Skille Reitan, Marika Enstad og Ingjerd Egeberg. Bakerst: Emil Johnsen. .

Foto: Stig Håvard Dirdal.