home

Godt møte mellom realisme og fiksjon

Den gamle minnelunden, Akershus Festning: «Fri»

Manus og regi: Toril Goksøyr og Camilla Martens
Scenografi og lyddesign: Marius Viktor Langlie
Scenografi og kostyme: Olav Myrtvedt
Med blant andre Ane Dahl Torp, Benjamin Heistad

I «Fri» forener Goksøyr & Martens hverdagsrealisme og kunstnerisk fiksjon

Vi sitter på et stillas høyt over bakken og ser ned på parken der mennesker kommer og går, mens en ung mann ligger utstrakt i gresset. Om han er død eller levende er ikke godt å si. En sirene uler – kanskje en del av forestillingen, kanskje ikke. Umulig å vite. Og det er nettopp denne vekslingen mellom realisme og fiksjon som setter sitt preg på «Fri».
Gjennom høretelefonene vi er blitt utstyrt med, følger vi bruddstykker av samtalene som går for seg der nede, mellom Rusken-medlemmer som planter blomster, og litt lenger bort mellom noen halvgamle fylliker på en benk. Så kommer en kvinne, Elin (Ane Dahl Torp), og setter seg på benken tvers overfor oss. Vi hører tydelig ikke bare det hun sier, men iblant får stemmen hennes en litt annen klang gjennom høretelefonene, og vi skjønner at vi også har tilgang til tankene hennes.
Snart får hun selskap både av tenåringsdatteren Signe (Live Miranda Flaten) og av sin egen mor Karen (Kari Onstad) og vi blir vitner til det tilsynelatende hverdagslige, men under overflaten konfliktfylte forholdet mellom moren Karen og datteren Elin, to kvinner med hver sin oppfatning av hva slags mor Karen har vært for sine barn. Dette er forestillingens hovedtema, og Goksøyr & Martens gir en overbevisende og realistisk skildring av familierelasjoner.

I tidligere samarbeid med Nationaltheatret har Goksøyr & Martens flere ganger overbevisende gjenskapt virkelighetsnære situasjoner som mange vil kunne kjenne seg igjen i. Utgangspunktet for så vel «Foreldremøte»s barnehage som «Omsorg»s aldershjem var intervjuer og egne observasjoner, og det er den samme teknikken de har benyttet i «Fri».
Toril Goksøyr skriver i programmet: «Jeg tror du skaper en uskarp forestilling om du behandler et tema du ikke har kunnskap om», og selv om jeg har lite direkte erfaring fra hverdagslivet i byparker, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at Goksøyr & Martens har gjenskapt et virkelighetsnært bybilde. Ruskens gartnerarbeidere som med den kranglete Line (Birgitte Larsen) i spissen mener å ha rett til lange kaffepauser, dop-avhengige Annfrid (Trine Wiggen) som stadig ringer NAV, romkvinnen (Florentina-Corina Stamate) som går rundt med pappkruset sitt og tigger, fyllikene som koser seg gemyttlig med hverandre og flasken, mødrene til toåringene som kravler rundt på bakken, ja til og med to Securitas-vakter. For ikke å snakke om alle de små episodene som tydeligvis utspiller seg på en side av scenen jeg ikke ser fra der hvor jeg sitter, men som vekker munterhet hos tilskuere til høyre for meg. Alt dette understreker stykkets virkelighetsperspektiv.
Men samtidig, og kanskje enda tydeligere enn i Goksøyr & Martens’ tidligere produksjoner, spiller det oppdiktede en viktig rolle i «Fri»: de sterke sangnumrene til den gitarspillende Emily hører definitivt hjemme i scenekunstens verden, for ikke å snakke om at manusforfatterne gir oss tilgang til Elins uuttalte tanker. Narkomane Kristian (Benjamin Helstad) som tilbringer mesteparten av tiden liggende halvt i svime på bakken, er realistisk nok som junkie, men samtidig spiller han en viktig rolle i selve det dramatiske konseptet: det er hans likhet med Elins avdøde bror Jonas som bringer familiens hittil ikke uttalte konflikter opp i dagen.
Og etter et poetisk avslutningstablå der hele ensemblet har stått samlet og tatt imot applaus mens luften er blitt fylt med regnbuefargede såpebobler, senker stillheten seg over den tomme scenen. Men helt tom er den ikke: Fremdeles ligger en bevisstløs Kristian utstrakt på bakken – en tankevekkende påminnelse om livets ubønnhørlige gang.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 8. juni 2015

Publisert: 09.06.15 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen10.06.15 14:18
Enig i Kari Onstads dansenummer - Men du vet hvordan det er med plassen. For øvrig har Dagsavisen anmeldt den, anmeldelsen sto i går, samme dag som min, og Lillian Bikset hadde en kort omtale i Dagbladet lørdag. Men Aftenposten nedprioriterer tydeligvis teatret for tiden.
Viktor10.06.15 00:46
Jeg har sett denne forestillingen, som jeg opplevde både som interessant og tankevekkende, annerledes, og til tider morsom. Forestillingens høydepunkt var for meg Kari Onstads fantastiske danse-oppvisning til rytmisk musikk fra høretelefonen. Som du ikke skriver noe om i din anmeldelse. Damen er tross alt godt over 70 år, og demonstrerte samtidig, under forestillingen, eksempler på stor skuespill-kunst. Nok et eksempel på at "de eldste fortsatt er de beste". Foreløpig har jeg ikke funnet en eneste presse- anmeldelse av denne forestillingen, utenom din. Noe som nok er et typisk eksempel på at pressen ikke lenger prioriterer å anmelde innovativ og eksperimentell scenekunst, som du også skriver i et annet kommentarfelt i dette debatt-forumet
Fri

Fri

Elin (Ane Dahl Torp) sammen med tenåringsdatteren Signe (Live Miranda Flaten) 

Foto Kim Hiorthøy