home

Engasjerende teateropplevelse

Nationaltheatret, Amfiscenen: Lulu ― Pandoras Eske /En monstertragedie

Av Frank Wedekind
Oversatt av Hege Randi Tørresen og Uwe Englert
Bearbeidet av Victoria H. Meirik og Gerd Stahl
Regi: Victoria H. Meirik
Scenografi: Ingrid Tønder
Kostymer: Katja Ebbel Frederiksen
Med Mariann Hole, Torgeir Reiten, Håkon Ramstad, Hermann Sabado, Anders Mordal, Bjørn Floberg, Trine Wiggen, Igor Necemer og flere

Takket være Wedekinds tekst, og skuespiillernes prestasjoner er Lulu/Pandoras eske til tross for enkelte svakheter blitt en engasjerende teateropplevelse. 

Nationaltheatret åpnet høstsesongen med tyske Frank Wedekinds viktigste skuespill, Lulu/Pandoras Eske.
Fram til pause var det en utfordrende og medrivende oppsetning. Tett og intenst spill fra samtlige, og en replikkinstruksjon som framhevet tekstens psykologiske spenning. Etter pause utviklet den seg dessverre til dårlig splatter. Alt tyder på at det ikke er dramatikerens feil, men regissørens. Uansett ― Lulu er et stykke som stiller mange spørsmål.
På Amfiscenen starter Lulu/Pandoras eske med en stumscene ― et ekko av Wedekinds prolog til en tragedie i fem akter? Mariann Hole kommer inn, kler langsomt av seg, studerer kroppen sin og gleder seg over det hun ser, kler på seg igjen, setter på en plate og begynner å synge: arketypen på en ung selvopptatt og selvforelsket moderne kvinne.
Det er det eneste glimtet vi får av Lulu som selvstendig menneske: Fra nå av møter vi henne bare sammen med menn i alle aldre og fasonger, og hun har bare én tanke i hodet: Forføre dem og få dem forelsket i seg. Hun blir gift en rekke ganger.
Hennes første mann, en gammel pensjonist, får slag og dør når han overrasker Lulu med fotografen som har fått i oppdrag å forevige hennes skjønnhet. Så gifter fotografen seg med henne, men tar livet av seg når han oppdager at hun er utro. Igjen blir hun gift, denne gangen med Frans Schöning, mannen som har utnyttet henne siden hun var småjente. Hun har mange andre forhold, blant annet til Schönings sønn, Alwa. Til slutt blir det for mye for Schöning, han vil tvinge henne til å skyte seg, i stedet skyter hun ham, men kommer seg unna. I fjerde akt får hun faren til å drepe en tidligere elsker som opptrer truende. Så tvinger fattigdommen henne til å prostituere seg, og Alwa Schöning, som har giftet seg med henne, blir drept når han prøver å forsvare henne mot en voldelig horekunde.
Lulu fremstår som følelsesløs: hun eier ikke empati, hun berøres ikke når mennene dør rundt henne, hun tar aldri ansvar for sitt liv, det eneste som betyr noe, er henne selv. Hun er et skakkjørt menneske, offer for et perverst og kvinneforaktende samfunn ― hvilket bekreftes ved at hun ender med å bli brutalt myrdet.
Stykket er et krasst angrep på sin tids amoralske levemenn som vil at vakre kvinner av folket skal være like lystne som dem, men nekter å ta konsekvensen av kvinnenes seksualitet. Dermed gjør de Lulu til en Pandora som sprer død og ødeleggelse.
Lulu er så sexgal at hun vel må kalles nymfoman, hun har jo overtatt verdiene i den mannsverden hun er blitt fanget inn i. Hennes hemningsløse seksuelle appetitt er motstykket til mennenes udiskriminerende begjær, men hennes promiskuitet skyldes også at dette begjæret er det eneste som bekrefter henne som menneske. Kanskje et monster, men et tragisk monster.
I programmet presenterer Nationaltheatret derimot Lulu som «en ung kvinne som søker den totale friheten gjennom kjærlighet, sex og uforpliktende forhold», og mener at stykket er like aktuelt i dag fordi det dessverre fremdeles er slik at «kvinner blir mer stigmatisert enn menn når det kommer til kropp og seksualitet».
Meget mulig. Det er likevel vanskelig å skjønne at Meirik kan se Lulu som et symbol for kvinner som søker frihet. Hennes umettelige seksualdrift skyldes ikke at hun vil «frigjøre seg fra sitt kjønn», men en sørgelig barndom: Schöning plukket henne opp da hun som syvåring «løp rundt barbent, uten undertøy, og solgte sigaretter foran kaféene», mens Schigolch, småforbryteren som gir seg ut for å være hennes far, dro henne «naken opp fra rennesteinen, hengte (henne) opp etter hendene og slo (henne) gul og blå med beltet sitt», for så å utnytte henne seksuelt.
Hos henne har det seksuelle misbruket og de brutale avstraffelsene resultert i en ustyrlig kåthet med sadomasochistiske tendenser. Dersom det er psykologisk sannsynlig at voksne menns misbruk av unge jenter fører til at de utvikler en sykelig sterk seksualdrift, kaster det et interessant lys over en en del aktuelle hendinger. Men ingen skal få meg til å tro at denne Lulu er prototypen på en kvinne på vei mot å bli fri.
Heldigvis har Meirik ikke klart å pålegge Wedekinds tekst sin aparte «frigjorte kvinne»tolkning. På Amfiscenen er Lulu /Pandoras eske langt på vei fremdeles en sterk og fascinerende menneskestudie.
Den er også så tidløs at Meirik kunne spart seg bryet med å overføre handlingen til dagens samfunn, et påfunn som iblant tærer litt på sannsynligheten. Meiriks utgangspunkt er Wedekinds originalmanus fra 1892 som han senere omarbeidet, først til to selvstendige stykker, så til en sammenhengende «monstertragedie», men Meirik har også bearbeidet teksten. Jeg skulle gjerne visst om det er hun ― eller Wedekind selv― som har ansvaret for noen ganske uforståelige scener i fjerde akt der Lulu blir truet med politiet, uten at vi får vite hvorfor.
Amfiscenens enkle scenografi endrer seg lite gjennom stykkets fem akter: En stor mørkebrun skinnsofa, noen lyskastere som stadig flyttes, og til tider et lite hvitt kjøleskap. I god Meirik-tradisjon er videobildene det viktigste visuelle uttrykksmidlet. Men her tilfører de ikke tolkningen noe særlig mer.
Mariann Hole gir en nyansert fremstilling av en infantil og selvopptatt, men også splittet og følelseskald Lulu, og overbeviser i samspillet med de mange mennene i hennes liv: først og fremst Bjørn Floberg som hennes påståtte far, men også Håkon Ramstad som den kyniske levemann Schöning, Anders Mordal som sexfiksert pensjonist, Torgeir Reiten som naiv og godtroende fotograf, og Hermann Sabado som fallert og desillusjonert forfatter― for bare å nevne deres viktigste roller, flere av dem fremstiller opp til tre ulike skikkelser.
Wedekinds sterke og engasjerende tekst, og skuespillernes overbevisende tolkninger gjør at Lulu til tross for enkelte svakheter er blitt en interessant teateropplevelse.

Publisert: 06.09.13 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (2):

IdaLou Larsen, redaktør24.09.13 22:35
Du får si hva du synes! Venter i spenning!
Ida Marie24.09.13 18:34
Ååh, gleder meg sykt til å se den neste torsdag! *årets høydepunkt* :-D
Lulu

Lulu

Lulu (Mariann Hole) sammen med sin påståtte far (Bjørn Floberg)

Foto L. P Lorentz