Siste kritikker:

Desperat frøken Julie

Nationaltheatret, Amfiscenen: «Frøken Julie» - et spill om makt

Av August Strindberg Oversatt av Jens Bjørneboe, bearbeidet av Victoria H. Meirik og Gerd Stahl Regi: Victoria H. Meirik Scenografi: Ingrid Tønder Kostymedesign: Ane Aasheim I rollene: Kjersti Holmen, Hermann Sabado og Andrea Bræin Hovig

I Victoria H. Meiriks regi blir den destruktive kjønnskampen mellom en ikke helt ung frøken Julie og tjeneren Jean viktigere enn klassekonflikten mellom dem.

Frøken Julie inngår i regissør Victoria H. Meiriks utforskning av kjønn, makt og avmakt som startet overbevisende med Strindbergs Faderen i 2010, og i fjor høst fortsatte med en ganske forvirrende tolkning av Jeanne d’Arc.

Victoria H. Meirik understreker at hun vektlegger kjønnskampen mellom den fornemme frøken Julie og tjeneren Jean ved at hun ikke benytter August Strindbergs undertittel «ett naturalistisk sorgespel», men i stedet kaller stykket «et spill om makt», en tolkning som for øvrig er i tråd med Strindbergs egen skildring av det destruktive forholdet mellom Jean og frøken Julie.

Hos Strindberg er det klasseforskjellen mellom de to som blir avgjørende: Frøken Julie opplever å ha mistet sin «ære» ved å ha latt seg forføre av farens tjener. Victoria H. Meirik betoner også klasseperspektivet, men her er det ikke ærestapet som blir avgjørende for frøken Julie, det legges større vekt på den totale og gjensidige mangelen på forståelse mellom henne og Jean, og denne skyldes bare delvis deres ulike sosiale bakgrunn. Like avgjørende er det at han er mann og hun er kvinne.

Selve handlingen i Frøken Julie er så knyttet opp til 1880-årene at den er vanskelig å modernisere, det viste nylig Riksteatrets oppsetning av dramaet. Victoria H. Meiriks oppsetning har heller ikke en tidshistorisk ramme, men Ingrid Tønders spartanske kjøkkeninteriør, Ane Aasheims nøytrale moderne kostymer og Meirik/Stahls språklige bearbeidelse får fram det tidløse i kampen mellom mann og kvinne, selv om stykkets visuelle uttrykk i og for seg gjerne kunne tilhørt vår tid.

Det nye i Meiriks oppsetning er at Frøken Julie i Kjersti Holmens skikkelse ikke lenger er 25 år som hos Strindberg. Denne kvinnen er godt over sin første ungdom, og nærmer seg «panikkalderen». Allerede i åpningsscenen der hun befaler en motvillig Jean (Hermann Sabado) til å danse med seg for andre gang, er det noe hysterisk og forvirret ved hennes oppførsel.

På den ene siden er hun selvsikkert overlegen fordi hun føler seg høyt hevet over Jean og kjæresten hans, den unge tjenestejenta Kristin (Andrea Bræin Hovig), på den andre er hun ensom og bærer fremdeles på sårene etter en ulykkelig barndom. Et øyeblikk tror hun at forholdet til Jean kan bli redningen, og nesten helt til slutt klamrer hun seg til håpet, selv om hun vet det er en løgn.

Kjersti Holmens Frøken Julie fremstår som en kvinne i psykisk ubalanse, kanskje til og med med suicidale tendenser. Dette er en tolkning som absolutt er i overensstemmelse med Strindbergs tekst, der frøken Julie med like stor inderlighet veksler mellom å underkaste seg Jean og hate ham.

Når hun til slutt tar livet av seg, er det fordi hun forstår at verken penger eller sosiale fortrinn vil få Jean til å elske henne, han oppmuntrer henne jo tvertimot til å begå selvmord. Og Meirik som har latt publikum følge med i samleiet mellom Jean og frøken Julie på kjøkkenbordet, lar også en sanseløs frøken Julie skjære halsen over på seg for åpen scene.

Mot denne overspente Julie er Hermann Sabados Jean en forholdsvis enkel bondesønn, fast bestemt på å komme seg oppover i verden, og villig til å bruke alle midler for å nå målet. Som det ekte mannfolket han er, er alt kvinnesnakk om kjærlighet og følelser ham totalt uvedkommende, enten det kommer fra Kristin eller frøken Julie.

Et øyeblikk ser også han forholdet til frøken Julie som en lokkende mulighet, samtidig som han bare har forakt til overs for denne halvgamle kvinnen som nærmest har budt seg fram til ham. Dermed ender han opp som den sterkeste parten i den destruktive kjønnskampen.

En gjennomført og konsekvent tolkning som til en viss grad lykkes i å aktualisere Frøken Julie

Men bare til en viss grad, fremdeles kommer man ikke forbi at Strindberg mente at mannen var kvinnen overlegen, og tematikken blir ikke mer aktuell av at sangeren Andreas Kjerkol Elvenes kommenterer utviklingen musikalsk med moderne engelske tekster som ikke er lett å følge med i.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 20. februar. Her vil jeg tilføye min undring over Nationaltheatrets egen omtale av stykket, gjengitt i programmet og på teatrets hjemmeside, Les mer om Frøken Julie. Der kan man lese følgende: "Han (Jean) forfører henne og påstår han alltid har beundret og begjært henne, og de tilbringer en heftig natt sammen. Men i løpet av natten krever han henne for penger. Hun svarer med å true med å anmelde ham for overgrep." (Min utheving)

Dette virker som en noe søkt tolkning. Den eneste replikvekslingen i Strindbergs tekst som kan sies å berøre denne problemstillingen, lyder som følger:
"Fröken Julie: Vet ni vad en man är skyldig en kvinna som han har skämt?
Jean tar opp portemonnän och kastar en silvermynt på bordet: Var sågod! Jag vill inte vara skyldig något!
Fröken Julie, utan att lätsas märka skymfen: Vet ni vad lagen stadgar...
Jean: Tyvarr stadgar inte lageninågot straff för kvinna som förför man!"

Med andre ord: et noe spinkelt grunnlag for påstanden om at Julie truer med å anmelde Jean for voldtekt. Det er heller ikke noe poeng i Meiriks regi. Hva er da forklaringen på Nationaltheatrets underlige gjengivelse?