home

En ny form for scenekunst eller....?

Nationaltheatret, Malersalen: "Sonic Hamlet"

Etter «Hamlet» av William Shakespeare, oversatt av André Bjerke Regi: Morten Cranner Scenografisk konsulent: Tine Schwab Med Eindride Eidsvold og Ole Johan Skjelbred

«Sonic Hamlet» er nok først og fremst scenekunst for tilskuere som søker direkte sanseopplevelser

Ole Johan Skjelbred og Eindride Eidsvold vandrer rundt mens vi slår oss ned i Malersalen. Så kommer de med vannmugger og pappbegere og skjenker vann til oss. «Det vil vi trenge», forsikrer de, for det kommer til å bli glovarmt i salen.

Det er høyst uvanlig at skuespillerne starter en forestilling som omtenksomme oppvartere, og budskapet er klart: Dette blir ingen vanlig Hamlet-tolkning, en melding som forsterkes av selve scenerommet.

På gulvet hvite firkanter og sirkler tegnet med kritt, ellers to blåstripede fluktstoler, en trillebår full av instrumenter, en lang metalltråd som markerer skillet mellom publikum og skuespillere, og som først Ole Johan Skjelbred, så Eindride Eidsvold gnikker hver sin gamle gitarkasse over, mens de kanskje henført, iallfall meget oppmerksomt, lytter til lydene de frembringer. Men det skjer ikke før Ole Johan Skjelbred i falsett har sunget at han er «din fars ånd, dømt til for en tid å gå igjen om natten».

Et tørkestativ, en lastepall, en stige, en diger rull med brunt innpakningspapir, ulike forsterkere, et tomt hvitt ark, en diger kjøkkensaks, og naturligvis de mange strengeinstrumentene, er bare noen av elementene som skuespillerne håndterer. De gjør det presist og med en intens konsentrasjon, som de lekende bryter ved iblant nærmest å blunke inneforstått til oss i salen.

Denne performative teaterleken krydres av Hamlet-sitater, framført iblant med inderlig alvor, andre ganger med ironisk patos. Til en viss grad følges utviklingen i Shakespeares skuespill, men bortsett fra det skjebnesvangre møtet mellom Hamlet og Dronningen der det til en viss grad er mulig å gjenkjenne gangen i samtalen, er tekst-utdragene så korte at for å vite på hvilke punkt av handlingen de hører hjemme, bør man helst kunne «Hamlet» ut og inn.

Forestillingen slutter for eksempel med en omstokket versjon av «å være eller ikke være»-monologen, som slik jeg opplever det, her blir et uttrykk for regissørens og skuespillernes tolkning av stykket som en melankolsk variasjon over liv og død, drøm og virkelighet.

På sin hjemmeside definerer teatret Sonic Hamlet som «en konsertforestilling», og den er del av regissør Morten Cranners stipendiatprosjekt «The Acoustic Act» , som går ut på å utvikle «et musikkteater der skuespillere er musikere i en lydproduserende scenografi».
Med andre ord- kanskje en særegen type performance?

Hvorfor Morten Cranner har valgt å oppkalle den etter Shakespeares stykke, og veve brokker av teksten inn i det ytterst umelodiøse lydbildet er vanskelig å forstå, men når disse sitatene blir tatt alvorlig, slik Eindride Eidsvold stort sett gjør, er de forestillingens lyspunkter, både innholdsmessig og auditivt.

Hvem vet – kanskje dette er en ny form for scenekunst, til glede for de som søker sanse-opplevelser som ikke er tynget ned av forståelig innhold. For den vanlige teatergjengeren vil nok Sonic Hamlet arte seg som en intetsigende og meningsløs lek. Men ypperlig og konsekvent gjennomført av to skuespillere som overraskende gir inntrykk av å være hellig overbevist om at dette er teater på sitt beste.

 Denne anmeldelsen sto i Klassekampen onsdag 9. november


 

Publisert: 09.11.11 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Sonic Hamlet

Sonic Hamlet

Ole Johan Skjelbred og Eidride Eidsvold

Foto Gisle Bjørneby

Sonic Hamlet

Sonic Hamlet

Ole Johan Skjelbred

Foto Gisle Bjørneby

Sonic Hamlet

Sonic Hamlet

Eindride Eidsvold

Foto Gisle Bjørneby