Forvirret lek med teaterillusjonen
Av Tim Crouch Oversatt av Thomas Seeberg Torjussen Regi: a smith Med Jan Gunnar Røise og på Norgespremieren: Ågot Sendstad
Med «Eiketreet» forlater Torshovgjengen komediesjangeren. For her er det særdeles lite å more seg over.
Fra starten av var det Torshovgjengens uttalte mål med Komilab «å forske i komediesjangeren og lage komedie med mening – ikke bare tant og fjas». Og de har holdt ord, sist med Komilab 4.1 der Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise briljant presenterte den ukjente humoristen Franz Kafka. Med Komilab 4.2 ser det imidlertid ut til at Torshovgjengen har bestemt seg for å utvide humorbegrepet ganske radikalt. Utgangspunktet for Eiketreet er en bilulykke der en skolejente mister livet, om to uker tar komiker Else Kaas Furuseth for seg døden i Komilab 4.3 Kondolerer mens Komilab 5, De foreldreløse ifølge teatrets forhåndsomtale slett ikke er en komedie, men «en intens thriller om frykt, lojalitet og tvilsomme moralske valg».
Med andre ord, Torshovgjengen har gått så langt i sin utforsking av komediesjangeren at de, iallfall midlertidig, rett og slett ser ut til å ha forlatt den. For uansett hva man ellers måtte mene om stykket, er det ikke mye å more seg over i Eiketreet. I de første temmelig langtrukne scenene der Jan Gunnar Røise spiller seg selv som skal spille rollen som hypnotisør, grep premierepublikummet den minste antydning til noe morsomt for å le hjertelig, men etter en stund stilnet ethvert tilløp til latter.
Det spesielle ved Eiketreet er at Jan Gunnar Røise hver aften skal ha en ny motspiller, som ikke har lest stykket, og ikke fått annen rolle-instruksjon enn en times samtale med Røise i forkant av forestillingen. På premieren spilte Ågot Sendstad faren til ungjenta som hypnotisøren har påkjørt og drept, men nye skuespillere fra Nationaltheatret, både menn og kvinner, vil bli Røises motspillere de syv gangene stykket spilles. Dermed vil forestillingen antakelig variere ganske meget fra kveld til kveld, men det vil tilskuerne naturligvis ikke kunne registrere.
Et sentralt tema i stykket er skuespilleren som kveld etter kveld må forlate sitt eget jeg, framstille en ny karakter, og nærmest hypnotisere tilskuerne om at hun er den hun spiller. Det er noe av forklaringen på at Røise her spiller rollen som hypnotisør, men rollen har også en annen dimensjon: som gjesteskuespillerens instruktør skal han også «hypnotisere» ham eller henne til å leve seg overbevisende inn i farens tragiske skikkelse.
Den første delen av stykket handler for det meste om hypnotisørens mislykte show, han innrømmer selv å ha mistet taket etter dødsulykken, og her er det ikke mye å more seg over. Ikke engang bæsjevitsene blir annet enn pinlige. I annen del rykker vi nærmere en annen virkelighet, farens vanskelige forhold til kona og den yngste datteren etter den eldstes datterens død, og den underlige trøsten han finner i å se henne inkarnert i et eiketre langs veien. Men stadig brytes illusjonen, og vi blir hele tiden minnet om at det vi ser bare er teater. Slik Røise og Sendstad – bevisst? – spiller sine roller, prøver de heller ikke å gi inntrykk av noe annet.
Tim Crouch har hatt stor suksess med stykket, som blant annet vunnet en Off Broadway-pris, men jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å skjønne hva han egentlig har villet med Eiketreet. På den ene siden er stykket en mer eller mindre vellykket lek med teaterillusjonens mange fasetter, men den dessverre svært realistiske historien om foreldrenes reaksjoner på en tolvårings tragiske død, blir her også til en del av teaterleken, og det fungerer dårlig. Tim Crouch ønsker kanskje å bygge en surrealistisk absurd teaterverden der han kan sjonglere med parallelle virkeligheter, men, iallfall slik jeg opplevde det, ble resultatet rett og slett kjedelig teater.
Regissøren, engelske a smith, har samarbeidet med Tim Crouch om flere av hans stykker, blant annet om Eiketreet. Han har også skapt flere forestillinger her i Norge, sist gjorde han seg bemerket med all that is solid melts into air på Teatergarasjen i Bergen, og på Black Box Teater.
Det er mulig at dette er en teaterform som henrykker en ny gruppe teaterentusiaster. Og det er det bare å glede seg over. Men meg sa Eiketreet dessverre ingenting.
Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 16. september
Publisert: 18.09.11 av IdaLou Larsen
Din kommentar:
Eiketreet
Jan Gunnar Røise
Foto Gisle Bjørneby