home

Lidelsens uutholdelige letthet

Det Norske Teatret, Scene 2: «Unge Werthers lidingar»

Av Johann Wolfgang von Goethe dramatisert av Andrea Koschwitz og Jan Bosse Omsetjing: Edvard Hoem Musikk: Gaute Tønder Regi: Jonas Corell Petersen Scenografi og kostyme: Nia Damerell

Jonas Corell Petersen regidebut er et gjennomført utrykk for tysk regiteater.

Goethe var 25 år gammel da han i 1774 utga «Den unge Werthers lidelser», vår moderne tids første rene kjærlighetsromanen. Boken ble det vi i dag kaller en bestselger, og den skal ha ført til en selvmordsbølge blant unge europeiske menn. Det betviles i dag, men romanen ble regnet som så kontroversiell at den ble forbudt i flere land, blant dem Danmark-Norge, der den først ble oversatt i 1820. Den regnes som en av våre store litterære klassikere, og til tross at uttrykksformen, sett med våre øyne, til tider kan virke noe overspent, leses den fremdeles av mange.
Dramatiseringen regissør Corell Petersen har valgt som sin diplomoppgave, er et ukonvensjonelt forsøk på å tilpasse Goethes roman til vår tid. I Tyskland ble den satt opp på Maxim Gorki-Theater der Armin Petras, en av tysk regiteaters store navn, er kunstnerisk leder, og juryen for teaterfestivalen Berlinertreffen beskrev oppsetningen som «elegant poplitteratur».

«Eg søkjer å rette meg etter det som særmerkjer kvart manus», sier Jonas Corell Petersen, og utgangspunktet her må naturligvis være å lage metateater.
Metateater ser for øvrig ut til å ha blitt obligatorisk pensum på KHiO. De vordende regissørene må ha fått beskjed om å sørge for at tilskuerne ikke glemmer at det som utspiller seg på scenen, ikke er virkelighet, men teater. (Som om vi ikke er klare over det!) Da Kristina Kjeldsberg i vinter satte opp «Lysistrata» som sin diplomoppgave på Hålogaland Teater, ble vi først takket for at vi hadde trosset det glatte føret, og det ble uttrykt håp om at det ikke var for mange lårbeinsbrudd i salen. Neste diplomoppgave-regissør, Peer Perez Øian, startet sin «Hedda Gabler» med at Tesman (Mattis Herman Nyquist) presenterte oss for sin far fra Skien på første benk. På Det Norske Teatret minner skuespillerne oss om at vi må slå av mobiltelefonen, og i et første forsøk på å gjøre oss til medspillere, ber de oss si fra hvis de skulle snakke for fort, for lavt eller ikke artikulere godt nok. Og så synger de en låt om et kakeselskap på bygda – de befinner seg jo på Det Norske Teatret, må vite.


Med andre ord – det tar en stund før de kommer skikkelig i gang, ikke minst fordi Marie Blokhus (Lotte) og Tobias Santelmann (Albert) fra høyre side av scenen overøser den unge Werther (Torbjørn Eriksen) med muntert-ironiske tilrop mens han går inn i rollen og vandrer rundt på scenen med buksen nede på anklene.

Oppsetningen skifter stadig mellom en for så vidt intens og overbevisende tolkning av Goethes tekst, og en rekke mer eller mindre absurde opptrinn som skal understreke teatraliteten. Noen av dem, dialogene med suffløsen for eksempel, er en del av originalmanus, mens andre er antakelig Petersens påfunn, som appelsinene som brått triller over scenen, Werther og Lottes lidenskapelige nakenbading, eller Lottes mest alvorlige samtale med Albert som her utspiller seg mens hun med ski på beina henger i tråder fra snoreloftet.

Hensikten med alle disse spex’ene er naturligvis å minne publikum om at dette er en iscenesettelse. Det er dessuten kanskje et forsøk på å understreke det tidløse både ved kjærlighetsfortellingen, og ved den grenseløse selvopptattheten som karakteriserer Werther, og som iallfall i våre overflodssamfunn også kjennetegner mange unge mennesker. Men paradoksalt nok blir nettopp insisteringen på selvopptatthet også det mest problematiske ved oppsetningen.

Regissøren og skuespillerne er nemlig langt mer opptatte av å imponere ved å vise hvor flinke nettopp de er til å finne på geniale ting, enn de er til å formidle teksten de skal spille. Meningen må være at jeg som tilskuer skal la meg fascinere av deres tidsriktige ekshibisjonisme. I et intervju i Det Norske Teatrets høstmagasin sier Jonas Corell Petersen at hans «høgste ønske» er «at publikum skal oppleve at denne framsyninga blir skapt her og no, og på den måten kjenne at dei tar del i oppsetjinga». Det er mulig at dette funker for enkelte av dagens publikummere, men jeg tror ikke jeg er den eneste som opplever at både formen og humoren blir så interne at jeg utelukkes fra opplevelsen, og i stedet irriterer meg over at gode skuespillere ikke kan, eller vil, fortelle meg den historien jeg er kommet for å oppleve.

Med denne kunstnerisk konsekvente og gjennomførte regidebuten innordner Jonas Corell Petersen seg fullt og helt regiteatrets mest ytterliggående krav. Det lover godt med tanke på at han kanskje en oppdager at også andre teaterformer har livets rett.

En noe kortere utgave av denne anmeldelsen sto i Klassekampen mandag 13. september
 

Publisert: 13.09.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!

Kommentarer (7):

Thomas Bye01.10.10 14:33
Jeg er overrasket over at ingen anmeldere har tatt tak i det jeg mener er denne oppsetningens aller største styrke; skuespillerprestasjonene. De tre skuespillerne fortjener alle ros for å gå inn i stoffet på en 100% oppriktig måte. Det lekes med teaterkonvensjoner, ja, men når det kommer til kjerneproblematikken i stykket er alle tre deilig blottet for ironi, og uttrykker et oppriktig behov for å formidle noe vesentlig til publikum. Som skuespiller er jeg svært ofte i tvil om hvor mye av det som foregår oppe i hodet mitt som faktisk når publikum. Dette kan gå på arbeidsmoralen løs; "ingen ser at jeg gir alt hver kveld, så hvorfor gidde å fortsette med det?" Anmeldernes manglende evne til å se at f.eks. Torbjørn Eriksen investerer enrome mengder energi og oppriktig galskap, kjærlighet, sinne, sjalusi og avmakt gjør ikke akkurat arbeidslysten større. Har forøvrig full respekt for at man oppfatter en forestilling forskjellige, samt at ikke alle har samme smak.
IdaLou Larsen30.09.10 09:03
Så bra at du hadde glede av oppsetningen! Du har tydeligvis opplevd den på en annen måte enn jeg gjorde, men det er jo nettopp det fantastiske ved teatret: at det kan oppleves så forskjellig av forskjellige mennesker. For øvrig interessant at 90 prosent av publikum var ungdom - og begeistret ungdom! Takk for innlegg, det er så morsomt å lese poengterte kommentarer.
Marie Nilssen29.09.10 22:50
Jeg har ikke noe behov for å sette teoretiske merkelapper på opplevelser, - jeg bare liker denne oppsetningen! Werther er så leken, så desperat, så inderlig, så sexy, så redd og så til de grader på gyngende grunn at han når hjertet mitt. At jeg mottas med vaffel av en sprudlende blid dame, som kan virke litt vel fornøyd med å ha fått retten til å bevege seg rundt på en scene - men som viser seg å spille i stykket (Charlotte S) - det er artig! Jeg liker vennligheten fra scenen. Tøysingen. Og innrømmelsen av det tragiske. Innrømmelsen av problemene og kontrastene. Variasjonene (ikke alle innfall er like fantastiske, men la gå) gjør det mulig å henge med. Fint å stå oppreist bak i en full sal (med 90% ungdommer i publikum) og klappe.
Åsmund23.09.10 11:16
her snakker vi brevik-spesial, dvs copy paste på alle punkter.. kjipt at man ikke kan like kommentarer her..
Åsmund23.09.10 11:16
her snakker vi brevik-spesial, dvs copy paste på alle punkter.. kjipt at man ikke kan like kommentarer her..
Åsmund23.09.10 11:06
her snakker vi brevik-spesial, dvs copy paste på alle punkter.. kjipt at man ikke kan like kommentarer her..
Petter Brevik23.09.10 10:44
God Anmeldelse! Har selv sett stykket. Helt enig med eg på alle punkter ;D
Unge Werthers lidingar

Unge Werthers lidingar

Hele ensemblet - Torbjørn Eriksen (Werther), Marie Blokhus (Lotte) og Tobias Santelmann (Albert) framfører en lystig låt som introduksjon til kveldens lidelser.

Foto Chris Erlbeck

Unge Werthers lidingar

Unge Werthers lidingar

Torbjørn Eriksen og Marie Blokhus i lidenskapelig nakenbading

Foto Chris Erlbeck

Unge Werthers lidingar

Unge Werthers lidingar

Marie Blokus (Lotte) henger på ski ned fra snoreloftet mens hun snakker alvor med sin mann Albert (Tobias Santelmann)

Foto Chris Erlbeck