home

Et kunstnerisk høydepunkt

Nationaltheatret, Teatret på Torshov «Faderen

Oversatt av Per Quale Regi og tekstbearbeidelse: Victoria H. Meirik Scenografi: Dagny Drage Kleiva Kostymer: Ane Aasheim Med blant andre Henrik Mestad, Andrine Sæther, Tone Danielsen

En ny, men teksttro regi og fantastiske skuespillere gjør Faderen til en stor, ekte teateropplevelse

Ibsen-festivalens fjerde produksjon, August Strindbergs Faderen på Torshovteatret, er kommet i skyggen av Riksteatrets medieomtalte Lang dags ferd mot natt. De to teatrene hadde nemlig valgt samme premieredato for sine oppsetninger, en uheldig praksis som har fått ekstra uheldige konsekvenser denne gangen. Til tross for at Faderen kunstnerisk er høydepunktet i Nationaltheatrets Ibsenfestival i år, har forestillingen fått relativt lite omtale.

Mens publikum inntar plassene, sitter Henrik Mestad oppe på galleri og leser om og igjen Heiner Müllers gjendiktning av myten om Prometheus, som i følge gresk mytologi både skapte mennesket og ga det ilden. Dette vakte guden Zevs’ vrede, og Prometheus ble bundet til en klippe i Kaukasus der en ørn gnaget på leveren hans, men ble til slutt befridd av Herakles. Meirik har kanskje ment myten som en slags fabel over mannens storhet og fall, men åpningen er litt forvirrende, og når ensemblet deretter benker seg ved langbordet som nesten fyller scenen, tyder alt på at dette blir enda en skikkelig dekonstruksjon. 

Men den gang ei!. Brått tar det ”postmoderne” slutt, og datteren i huset, Bertha, overbevisende tolket av 17-år gamle Karine Dokken Halsebø, kunngjør at nå starter første akt av Faderen. Sin vane tro har Meirik valgt en svært ukonvensjonell scenografi, her signert Dagny Drage Kleiva, mens Ane Aasheims kostymer signaliserer tidløshet.

Meiriks reflekterte, teksttro nylesning av Faderen er en kunstnerisk seier for henne som regissør. Vi føres inn i den desperate kampen mellom Mesteren, en autoritær far og ektemann som er overbevist om at, i kraft av at han er mann, er det hans menneskerett å herske over kvinnen, og hans kone Laura, en kvinne som ikke lenger vil finne seg i å bli undertrykket. Nå vil nemlig han også bestemme over parets datter: Han vil at hun skal reise til byen, og utdanne seg til lærerinne, for som han sier, «forblir hun ugift, så kan hun forsørge seg selv. Gifter hun seg, så kan hun bruke sine kunnskaper på oppdragelsen av sine barn». Moren, Laura, er like oppsatt på at det er hennes fulle rett å avgjøre datterens fremtid. Hun vil at datteren skal bli hjemme, og skyr ingen midler for å nå sine mål.

 Det er vanlig å tolke Faderen som ett av Strindbergs mest kvinnefiendtlige stykker, og slik han skildrer Laura, har hennes ondskap ingen grenser: resolutt og uten å angre driver hun mannen til vanvidd, både ved å få ham til å tvile på at han er far til sin egen datter, og ved å innbille alle hans venner og bekjente at han er gal. Stykket slutter med at han får slag etter å ha blitt lagt i tvangstrøye.

 På Torshov slipper han å få slag, men Laura (Åndrine Sæther) er akkurat like grusom og hjerteløs som Strindberg skildrer henne. Med forsiktig feminisme lar Meirik oss samtidig forstå, iallfall til en viss grad, hvorfor hun er blitt slik: Rettmessig totalt maktesløs lever hun med en tyrannisk ektemann i et mannsdominert samfunn, og kvinnelist er hennes eneste vei til en viss selvbestemmelse.

Det virkelig nye er Victoria Meiriks lesning av Mesterens karakter. Slik Henrik Mestad spiller ham, er det fra starten av opplagt at denne mannen ikke er helt normal. Det ville og usikre blikket, de brå og umotiverte utbruddene, det maniske kroppsspråket, her skal det ikke mye til før galskapen bryter ut. Når den til slutt gjør det, får Mestad fantastisk fram både Mesterens totale vanvidd, og de øyeblikkene av klarsyn hvor han innser sin egen galskap, og gremmes over den. Mens Rittmesteren ofte fremstilles som offer for Lauras ondskap, er Meiriks lesning helt i tråd med Strindbergs tekst, og det paradoksale er at hun nettopp ved å fremstille Mesteren som et klart psykiatrisk tilfelle, samtidig får fram de aktuelle aspektene ved den evige kjønnskampen.

Et ensemblespill av høy klasse, et fantastisk, nærgående samspill mellom Sæther og Mestad, og medrivende tolkninger av de to hovedrollene – sterkere skuespiller-prestasjon enn Henrik Mestads Mesteren har jeg sjelden opplevd. En stor, ekte teateropplevelse.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen fredag 10. september

Publisert: 11.09.10 av IdaLou Larsen Bookmark and Share

Din kommentar:

Kommentar:
Navn:
Alle feltene må fylles ut!
Faderen

Faderen

Henrik Mestad - i bakgrunnen Karine Dokken Halsebø, Tone Danielsen og Andrine Sæther.

Foto Sigurd Fandango

Faderen

Faderen

Henrik Mestad og Andrine Sæther

Sigurd Fandango

Faderen

Faderen

Andrine Sæther og Anders Mordal

Foto Sigurd Fandango