Siste kritikker:

Biografi - eller fri diktning?

Hedmark Teater: «Pingviner i Sahara»

Manus og regi: Lennart Lidström Scenografi og kostymer: Kristin Bengtson Hagen Komponist: Frode Berntzen Med Øystein Røger og Terje Strømdahl

Lennart Lidström har prøvd å gi nytt liv til to avdøde diktere. Men hvor slutter biografien, og hvor begynner diktningen?

Lennart Lidström har både skrevet og regissert Pingviner i Sahara.I 2008hadde han regien på Terje Nordbys Himmelske lyster, også på Hedmark Teater, og som regissør kan han kunsten å få skuespillerne til å fullbyrde og utdype en tekst gjennom et lekent og ekspressivt kroppsspråk. I Himmelske lyster fungerte dette meget godt fordi teksten i seg selv var så innholdsrik. Han bruker det samme grepet i Pingviner i Sahara,men her får man inntrykk av at det trengs for å gi liv til replikker som dramatisk sett mer eller mindre går på tomgang.

Pingviner i Sahara har egentlig ingen handling. Det forteller om et tenkt møte i det hinsidige mellom poeten Tor Jonsson fra Lom (Øystein Røger) som begikk selvmord i 1951, og Alf Prøysen fra Ringsaker (Terje Strømdahl) som døde en naturlig død i 1970. De to dikterne utveksler svært mange vittige replikker i sine famlende, iblant fiendtlige, forsøk på å bli kjent med hverandre, men gjennom hele første akt skjer det egentlig ingenting.

Forholdet mellom de to mennene, «den ene en deprimert gledesspreder fra Hedmarken, den andre en høyst oppegående sjølmorder fra Gudbrandsdalen» for å sitere programmet, er lenge anspent. Sannsynligheten for at de skal bli nødt til å tilbringe evigheten sammen, virker dypt deprimerende på dem begge, og Lidström har nok tenkt på Garcin som i Jean Paul Sartres For lukkede dører konstaterer at «helvete, det er de andre». Først i annen akt, da de to begynner å kretse svært så forsiktig om sitt forhold til seksualitet, oppstår en ekte spenning. «… det fantes ikke en eneste kvinne som kunne elske meg ... så vanskapt, stygg og feilfødt var jeg….. å ikke en gang kunne være det naturen har født en mann til, det ... men det der kanskje ikke du skjønner?» sier Jonsson. « Hvorfor skulle jeg ikke skjønne det?«, svarer Prøysen rolig, og når Jonsson litt senere spør «men hvordan kunne du forstå kvinnesinnet så godt?» svarer Prøysen etter en lang pause: «kanskje fordi jeg hadde det i meg». «Så det er sånn å forstå», sier Jonsson og Prøysen sier «ja». Da begynner det endelig å svinge, og avslutningen, et fantastisk dansenummer til tonene av «Nå seiler vi på Mjøsa» er ren teatermagi. Men det har tatt lang tid å komme så langt.

Ingen av Hedmark Teaters oppsetninger hittil er blitt møtt med så unison begeistring som Pingviner i Sahara. Stykket hadde urpremiere 22, januar i Vågå og spilles for siste gang 21. mars i Gjøvik. I Østlendingen skrev for eksempel Knut Fjeld at «skal du se ett teaterstykke i livet, så vær ikke helt fremmed for at det bør være Hedmark Teaters sorgmuntre fabel Pingviner i Sahara» I Dølen mente Bjørn Sletten at «forfattar og regissør Lennart Lidström har … tatt steget opp i den absolutte fyrstedivisjon kva gjeld norsk samtidsdramatikk» mens Ingar Sletten Kolloen i Aftenposten jublet over «En heftig burlesk teaterrett! En frekk idé, utviklet på en dyktig måte og storveis realisert av skuespillerne!» Jeg så den første forestillingen som ble spilt på Hamar, og det er ingen tvil om at publikum var med på notene, mens jeg i perioder rett og slett kjedet meg. Det kan ha sammenheng med stykkets sterke lokale tilknytning, for øvrig en utalt målsetning for Hedmark Teater, og tilskuerne på Disen har kanskje også et mer inngående kjennskap til de to dikterne, iallfall til Alf Prøysen.

Skuespillerne – Øystein Røger og Terje Strømdahl - briljerer med vitalitet og energi, de avfyrer replikkene med presisjon og glimrende timing, deres ekspressive kroppspråk og mimikk svikter ikke et sekund, og samspillet mellom dem er mangslungent og fasettert. Helt topp. Men jeg kan likevel ikke fri meg fra et visst ubehag over de dikteriske frihetene Lidström tar seg overfor to forsvarsløse, avdøde diktere. Han har sikkert studert deres liv og verker nøye, og hentet mye av sitt stoff fra det de selv har skrevet. Men stykket gir ingen muligheter til å skille det biografisk korrekte fra det oppdiktede. I programmet understreker Lidström sin fortrolighet med de to dikterne: «Alf og Tor og jeg har jo måttet snakket mye sammen», og påberoper seg dermed indirekte at bildet han tegner av dem er det rette. Men han svarer også bekreftende på intervjuerens spørsmål om «ikke hele stykket er en fiksjon? Det publikum får se har aldri skjedd?» Dermed er vi like langt. Her vikler Lidström på en uheldig måte dikterisk frihet sammen med biografisk stringens, og fordi dette er teater, illusjonsskapende teater, skal likesom de biograferte her gjenoppstå lys levende. Er det etisk forsvarlig? Til og med i vår dokumentarhungrige tid forekommer spørsmålet meg relevant.