Siste kritikker:

Livsfarlig kjønnslek

Riksteatret: «Hvem er redd for Virginia Woolf?»

Av Edward Albee Oversatt av Petter Magnus Regi: Petter Næss Scenografi/kostyme: Leiko Fuseya Musikk: Nils Petter Molvær Med Ingar Helge Gimle, Anette Hoff, Nils Jørgen Kaalstad, Marianne Saastad Ottesen

Innsiktsfull regi, strålende skuespillerprestasjoner - det er en gjennomført forestilling Riksteatret nå sender ut.

«Hvem er redd for Virginia Woolf» hadde urpremiere i 1962. Det ble en stor suksess, og mottok en rekke priser, det ble blant annet innstilt av juryen til Pulitzerprisen, men ble avvist av prisens styre pga grovt språkbruk. Det er lenge siden den slags kunne sjokkere, men Albees krasse og direkte dagligtale er nok en av grunnene til at vi fremdeles blir fascinert av den nådeløse kampen mellom de middelaldrende ektefellene George og Martha.

George (Ingar Helge Gimle) og Martha (Anette Hoff) kommer hjem fra et selskap hos Marthas far som er rektor for universitetet der George er professor. Tonen mellom ektefellene er amper, og stemningen blir ikke bedre når et ungt par Martha har invitert til nachspiel dukker opp. Pinlig berørt over vertskapets private krangling holder Nick (Nils Jørgen Kaalstad) og Honey (Marian Saastad Ottesen) på å snu i døren, men de lar seg overtale til å bli. Alle fire drikker tett, Martha og George gjør sitt beste for å såre og nedverdige hverandre med krasse, drepende replikker – og lykkes, samtidig som de begge kynisk og beregnende bruker de to unge som brikker i sitt intellektuelle sadomasochistiske spill. George tar initiativet til det han kaller selskapsleker, en bevisst manipulasjon av fantasi og virkelighet: det første er «verten ydmykes» så følger «ned med gjestene», «hvem vil ligge med vertinnen» og nachspielet avsluttes med «barneoppdragelse» der George, etter at de unge har vandret hjem, tar sin definitive hevn, og blir kveldens seierherre når en knust Martha innrømmer at jo, hun er redd for Virginia Woolf.

Stykket har ingen egentlig handling. Tilsynelatende er vi bare vitner til et nachspiel der alkoholen flyter. Unge Honey blir fullest av dem alle, hun drikker seg så sanseløs at hun omtrent bare kan spy. Hennes mann er for full til å imponere vertinnen i senga, men beholder stort sett intellektuell kontroll over det han sier. Alkoholen får derimot tilsynelatende alle hemninger til å forsvinne hos det middelaldrende ekteparet. Tilsynelatende, fordi Albee briljant antyder at kampen på liv og død som ektefellene utkjemper, også er en lek, dødelig og farlig naturligvis, men ganske bevisst. Denne vellykte skildringen av de uklare grensene mellom fantasi og virkelighet gir stykket en fascinerende og gåtefull dobbeltbunn.

Petter Næss’ bevisste regi viser forståelse for nettopp dette aspektet. Ofte blir vekten noe ensidig lagt på det destruktive og opprivende ved forholdet mellom George og Martha. Her ivaretas dette opplagte perspektivet, men regissøren får også med stort hell skuespillerne til å understreke tekstens desperate og kyniske humor. På en og samme tid er replikkene grenseløst ondskapsfulle og vittige, nettopp fordi de er så grenseløse. Næss skaper en vellykket balanse i stykket ved å legge større vekt enn det ofte gjøres på at Nick og Honey er sammensatte og helhetlige karakterer

Han lar også skuespillerne kommunisere følelsesmessig gjennom et ekspressivt kroppspråk som både er naturlig og teatralsk. Et høydepunkt er for eksempel den fantastiske dansen George og Honey utfører til Beethovens Skjebnesymfoni. Japanske Leiko Fuseya har nok en gang laget en ytterst enkel, tidsriktig og presis scenografi, og Nils Petter Molværs musikk understreker de skiftende stemningene.

Fire sterke rolletolkninger: Ingar Helge Gimle er glimrende som den frustrerte, handlingslammete og depressive 40-åringen George, som nok også har visse psykopatiske drag, Anette Hoff vender med hell tilbake til scenen som den dypt ulykkelige, ensomme, ondskapsfulle og bitre Martha, Nils Jørgen Kaalstads Nicky er distansert, kald, beregnende og ganske kompleks mens Mariann Saastad Ottesens infantile og ikke særlig skarpe Honey på en og samme tid er tragisk og ustyrtelig morsom. Dette er skuespillernes forestilling.

Denne anmeldelsen sto i Klassekampen torsdag 25, februar